Turid og Jon Vestøl er korttidsmisjonærer i DR Kongo. Nå har Jon sendt et brev med opplevelser de første ukene de var i Bas Uele provinsen.
Det er godt å møte folk i Kongo, det å møte mennesker som bare vil en vel er fantastisk. Uansett hvor en går kjenner jeg på at folk vil meg vel. Blant alle en møter er det også noen som spør om penger. Når friske personer spør om penger klarer jeg å stryke det ut å gå videre uten å la det gå inn på meg. Hvorfor skal jeg hjelpe en som kan gå ut hvor som helst å gjøre en jobb som gir litt inntekter. Nei da går jeg heller videre.
Det som preger meg mye mer, er når en kommer litt bak fasadene og inn i landsbyen der folk stort sett har det bra, men hvor en også møter mennesker som virkelig trenger noen. Da er det vondt å si: «Jeg kan ikke hjelpe» Det føles av og til som å si: «Jeg vil ikke hjelpe.» Klart jeg vil hjelpe, men spørsmålet er mye mer: «Hvordan kan vi hjelpe best mulig.» Jeg skulle ønske at jeg hadde svaret. En del av mitt liv her i Kongo har jeg viet til å se folk som gjør det lille ekstra. Folk som gir av seg selv for at andre skal få det bedre. Det er verdighet.
I dag fikk jeg holde en enkel tale i kirken til tannlege Lakumbu. Fra her til kirken er det ca 3 km. Jeg sa tidlig i uka til Lakumbu at jeg ville besøke kirken «hans», han sa tydelig at han gjerne ville jeg skulle komme, med ord og med kroppsspråk. Ikke alt kroppsspråk er likt rundt på vår klode. Her i Kongo er det mye vi kan gjøre feil både med tanke på kroppsspråk og diverse andre språk. Det er alltid spennende å komme frem til en felles forståelse, og neste dag oppleve at vi ikke hadde det.
ite går veldig galt, heldigvis. På lørdag kom Lakumbu og sa i fra at han ville jeg skulle tale på søndag. Jeg hadde jo en tale klar så det å kunne si ja var en glede. Jeg opplevde jo at det hadde han allerede sagt og at jeg allerede hadde svart ja.
Jeg opplever Lakumbu alltid som en som ser folk og vil folk vel. Det å si at en tannlege gjør mer en han behøver, kan også tolkes feil. Jeg mener ikke at han borer i tenner uten hull eller trekker tenner som er hele. Det jeg mener er at han er en person som også gjør mye i tillegg til det å være tannlege. Han er pastor for menigheten jeg besøkte i dag og er flink til å se folk, derfor fikk han i dag en T-skjorte med teksten VERDIGHET. Verdighet på Lingala er Lokumu jeg synes det ordet lyder så varmt og godt.
Det var spesielt å være i kirken denne søndagen. Det er så mye ekte, men også mange forstyrrelser. Men totaliteten er at folk kommer og mange trives i kirken. For meg ble det fantastisk. Bare en gang før har jeg hatt en tale i Kongo uten manus, den gangen fikk jeg en beskjed fra Gud bare sekunder før jeg skulle frem for å tale. Gud sa: Legg talen vekk. Du skal bare lese orden fra åpenbaringen. Om du er kald eller varm godtar jeg sier Gud, men når du er lunken da orker jeg deg ikke. Jeg sa da til forsamlingen: «Hvis du føler deg lunken så kom frem». Jeg gikk og satte meg og opplevde plutselig at hele menigheten reiste seg og kom fram. Det ble et flott bønnemøte.
I dag talte jeg om kvinnen som ble dratt frem av de skriftlærde. De spurte Jesus om han var enig i ordene fra Moses om at kvinnen måtte steines. De kloke ordene fra Jesus lød i dag i den lille kirken i Kongo: «Den som er ren, kast den første stein.» Jeg hadde med steiner som jeg la ned på gulvet i kirken. Tegna i sanda og forklarte at selv om vi ikke har steiner synlig i våre hender har vi allikevel steiner klare til å kastes. Som vonde ord, snur oss vekk, baksnakking etc, mange lyttet. Til slutt tok jeg opp en liten stein fra lomma og spurte: «Ser dere denne steinen?» Ingen så den, da rullet jeg litt på steinen slik at den ble synlig mellom pekefinger og tommelen og spurte igjen ser dere steinen nå? De nikka bekreftende. Da spurte jeg, hvis jeg kaster denne steinen på dere vil dere da dø? Nei, ropte de. Vil dere få vondt? Nei svarte alle. Så denne lille steinen kan ikke skade? Alle svarte den kan ikke skade. Så putta jeg steinen i skoen og begynte å gå. Jeg spurte: «Tror dere jeg kan kjenner steinen?» Det trodde de. Tror dere den kan skade foten? De nikka stille.
Slik er det også med det lille gale i våre hjerter, det er så lite, men kan skade så mye. Vi vil gjerne ha det vonde vekk, men samtidig vil vi ikke vise det frem. Når vi kommer til Jesus med det vonde blir det ofte et øyeblikk ennå vondere. Det vonde og gale vil ikke nærme seg Jesus, derfor gjør det mer vondt. Det er da du skal fortsette frem, helt frem til Jesus. Når så pastoren ber for deg forsvinner det vonde og du er fri, det er i det øyeblikket gleden kommer.
Når jeg hadde talt, kom møtelederen frem og sa: «Hvis du har slike små eller store steiner kom frem!» Det kom åtte stykker frem og ville bli bedt for. Syv av disse var egentlig medlemmer av koret, men de sang ikke i dag fordi de visste at ikke alt var ok.
Etter forbønnen gikk de syv og satte seg sammen med koret, siste sangen til koret var himmelsk.
Jeg hadde vært litt overraska over at koret på de første sangene ikke var helt 100%. Men nå, nå var det perfekt. Takk Gud for hva han kan gjøre.
Kirken var full av barn og unge, det er håp for Kongo.
Jeg gikk til fots frem og tilbake til kirken, det er fint å se folk langs veien, men mange synes det var rart at jeg gikk. De som er av litt betydning kjører bil eller motorsykkel når de skal så langt. Jeg fikk tilbud om å bli kjørt hjem, men takka høflig nei.
Etter kirken og gudstjenesten fikk jeg middag og en pengegave til kaffe som de ikke hadde i dag. Dette er andre gang jeg har fått en pengegave i Kongo. Jeg kjenner på en stolthet når noen som har mindre enn meg gir av det de kunne bruke til mye annet. Samtidig kjenner jeg på en blanding av ydmykhet og flauhet, hvor mye gir egentlig jeg til Guds arbeid?
Vi har på denne reisa i Kongo, gitt mer enn noen gang før, men fortsatt har vi mat på bordet, takket være at vi har det bra selv, men mest av alt at mange har gitt penger til Optikerne som er en del av helsearbeidet i Kongo.
Hilsen Jon