Temaet for denne høsten er Trosreisen.. så det er tanker fra min trosreise jeg skal dele med dere i dag. Jeg er oppvokst i et kristent hjem, og vært i kirka her siden jeg var liten. Inni meg har jeg alltid tenkt at jeg er Guds barn, og kjent at han passer på meg. Da jeg var 7 fikk jeg min første ordentlige bibel, og den har lest mye i oppgjennom årene, den har liksom alltid vært med meg.. Når jeg var liten stilte jeg ikke så mange spørsmål til Gud, og om det jeg leste og hørte. Men etterhvert som jeg ble større, og utfordringene ble større, og ble for mye, da kom spørsmålene.. Små og store spørsmål, jeg vil ikke si at jeg tvilte på Gud,, eller kanskje jeg gjorde det,, men jeg vil heller kalle det å lure på Gud…
Det skjedde så mange ting i livet, som fikk meg til å begynne å lure på hvem Gud var, og hvorfor han gjorde som han gjorde, eller ikke gjorde.? Jeg kjente på en måte at han passet på meg… men likevel føltes det som at det var noe jeg missforsto. Men jeg visste ikke hva, det bare kjentes så feil ut.. Hvordan kunne Gud, som er så god, tillate..? uten å gripe inn.? Eller gjorde han det, uten at jeg så det? Jeg kjente at jeg trengte å vite mer.. Og jeg tror det er med disse spørsmålene for over 20 år siden, at trosreisen min begynte for fullt.
Jeg har lurt, bedt, lest, grått og tenkt masse disse åra… Og jeg tror at for å forstå mer av hvem Gud har jeg måttet tenke anderledes og endret fokuset mitt.. Og det er den delen av trosreisen min jeg vil dele av i dag.
Noe av det første jeg fant ut, da jeg begynte å lete etter svar, var at vi er i verden, og ikke i himmelen! så den problemfrie sorgløse tilværelsen har vi ikke kommet til ennå.. jeg har også innfunnet meg med at mitt inderlige ønske om at Gud kommer å tar bort all motgang og vanskeligheter, og garanterer oss ett problemfritt liv, ikke kommer til å skje… før den dagen han skal samle oss alle i himmelen..Fordi de i bibelen nevnes fler steder at det vil være trengsler, men at Gud passer på oss.. For eksempel i Johannes 16. 33. der står det «Dette har jeg sakt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler, men vær frimodige, jeg har seiret over verden.» Kanskje det ønske jeg har inni meg, om en tilværelse som bare er god, er ett savn og en lengten etter himmelen.? I Filipperne 4. 7 står det «Guds fred , som overgår all forstand skal bevare deres hjerter og tanker i Jesus Kristus.». Jeg tenker at Gud på en måte kan lage en slags «vente himmel» inni hjertet og tankene våre.. Der det er fred, ro og trygt, uansett hvordan verden rundt oss er..
Etterhvert ble jeg også mer bevisst på hvor ulike Gud og verden er. Slik jeg ser det har de, forskjellige verdier, kriterier og mål. På den ene siden har vi verden.. status, penger, karriere og selvrealisering. Hvor det å ha levd ett langt, innholdsrikt, suksessrikt liv kan virke som å være målet. På den andre siden har vi Gud. Hvor verdens materielle og egosentriske fokus byttes ut med, ubetinget kjærlighet, nåde, tilgivelse og nestekjærlighet. I Johannes 3.16 står det jeg mener er å være Guds endelige mål og mening « for så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den en bårende for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt men ha evig liv. Det kan virke som om verdens perspektiv er snevert, i forhold til Guds himmelperspektiv. Han ser større, hans himmel er større enn vår verden. Hans perspektiv slutter ikke med døden, slik verdens perspektiv gjør. Guds mål er at vi alle skal møtes i himmelen hos han. Han har seiret over døden, så døden er ikke lenger en slutt, men en begynnelse på livet hos han. Det er hans mål!
At Guds og verdens verdier og fokus er forskjellig, vises for eksempel i noen av historiene som står i Lukas kapittel 5, der fortelles det om at Jesus ser, bryr seg om og besøker folk, som samfunnet ellers så ned på og ikke ville ha noe å gjøre med. Han helbreder spedalske, tilgir synder og drar i selskap med tollere.. Fariseerne og skriftlærde som var der kritiserte Jesus for det han gjorde, og sa han spottet Gud. De var kun opptatt av normer og regler. Men Jesus hadde fokuset på nestekjærlighet, nåde og frelse.
Når man har forskjellig fokus, verdier og mål kan det vanskelig å samarbeide, og lett å missforstå hverandre.. Jeg tror mye av min frustrasjon, store spørsmål og tvil, kommer av at jeg i mitt verdslige sinn, har verdens verdier, mål og fokus. Og jeg leser situasjoner i lys av dem, og finner løsninger ved hjelp av dem.. så når jeg da ber, leter jeg på en måte etter det, jeg med mitt verdslige sinn allerede har sett for meg. Så da alle disse store spørsmålene dukket for over 20 år siden, og jeg mente at han ikke grep inn og ikke reddet… hadde jeg visst da, det jeg har lært nå, hadde jeg visst at han var der og hjalp meg gjennom, gråt med meg, vernet om meg og han reddet! Gud var der, men det var jeg, med mitt verdslige sinn, som ikke så eller forstod det..
Hvordan kan det å endre holdninger og tanker gjøre livet bedre? Problemene og utfordringene vil jo være de samme? Det hjelper ikke da å kun tenke annerledes, det må skje noe anderledes.. Slike tanker dukker stadig opp i hodet mitt, og gjør at livet kan virke litt uoverkommelig.. Men, hva om det ikke handler om problemene mine? Hva om jeg fokuserer så mye på problemene mine, at det er alt jeg ser? Hva om jeg må være åpne for å tenke nytt.? Jeg tror Gud ønsker at jeg ikke skal fokusere på problemene mine, men på løsningene hans. Ikke fordi at mine problemer ikke er viktige for han, men fordi løsningene hans er bedre enn mine..
Derfor prøver jeg å huske å be fadervår, den bønnen Jesus en gang lærte oss, og setningen «la din vilje skje på jorden så som i himmelen» som står i Matteus 6.10. Gud vil vi skal be om at hans vilje skal skje fremfor vår egen. Det kan virke skummelt, å gi slipp på egne tanker og følelser om hva som er det rette.. Men jeg har erfart at de gangene jeg har klart å be disse åpne bønnene og se med åpne øyne etter hans svar, så har det vært langt bedre enn jeg noen gang kunne sett for meg. I Matteus 6.8 står det «for dere har en far som vet hva dere trenger før dere ber om det»
Hva om vi klarer å gi litt slipp på hva denne verden mener er rett, viktig og verdifullt? Hva om vi kan begynne å tenke utover vår verdslige forstand, og utvide horisonten vår..? I Romerne 12. 2 står det « Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandles, ved at sinnet fornyes»
Etter at jeg bestemte meg for å endre fokuset mitt, tenke nytt, se mer etter hans svar og løsninger, enn mine, har alt endret seg. Jeg har en nærere og klarere fornemmelse av hvem Gud er, og hva han gjør i livet mitt. Troen min har blitt forandret, den virker stødigere. Selvbildet mitt er forandret, jeg er tryggere og mer frimodig. Perspektivet mitt er blitt større, og mye av det som før var viktig, er ikke så viktig mer.. Spørsmålene dukker fortsatt opp, men ikke lenger som en tvil om Gud finnes, mer som ett ønske om å vite mer..
Jeg vil avslutte med å lese noen spørsmål som har fulgt meg på trosreisen min..
Hva om?
Hva om de fattige er rike,
den som gjør smått gjør stort
og den ødelagte er hel?
Hva om lite er stort,
mørkt er lyst og
den svake er sterk?
Hva om det viktige er uviktig,
den håpløse har håp
og de døde har liv?
Hva om den minste er størst,
den uheldige er heldig
og den redde er reddet?
Hva om den siste er først,
den som taper er vinner
og det umulige er mulig?
Hva om vi har missforstått?
Hva om vi har lært feil?
Hva om våre tanker, verdier og liv,
er bygget på feil grunnlag?
Hva om vi må bli som barn igjen,
å lære alt på nytt?