Jon Vestøl er misjonær i DR Kongo, og deler fra møtet med menneskene i en menighet i skogen.
Pastor Sou, har jeg sett mange ganger her i Buta (Kongo). Men nesten ikke hilst på han. Har ikke visst navnet hans, men på en måte visst hvem han var. Til daglig jobber han på kirkekontoret. Jeg hadde gitt han flere navn i mitt hode, men alle hadde vært feil. Så på mandag skulle jeg «tilfeldigvis» gå en tur, målet var en kirke ca fire km unna, på veien mot Likati. En flott tur med hus langs veien nesten hele tida. Da jeg kom til kirken var den tom. Jeg satte meg ned i Kirken uten å vite om jeg hadde kommet til den kirken jeg søkte. Jeg reiser meg og går frem og får se en tavle med program for kirken. Der ser jeg for første gang navnet Sou.
Først kommer 4 gutter og så en til, vi sitter der å prater litt. De er medlemmer i koret og kirken var Baptistkirken jeg hadde tenkt å stoppe ved. Jeg spurte om de visste om pastoren var hjemme. Jeg kunne se litt uttrykk som latter eller er du dum, i blikket deres. Pastoren bor ikke her, han er naboen din der hvor du bor nå. Jeg måtte smile over min uvitenhet. Jeg ble glad når jeg så de vokse litt i deres kunnskap om verden vi levde i. Jeg hadde fått en perfekt tur, de hadde fått en prat med en raring som ikke kjente naboen sin.
Dagen etterpå snakka jeg med pastor Sou, jeg fortalte om turen til kirken og at der vil jeg på besøk til søndag. Jeg sa at jeg så navnet hans i kirken og at han skulle tale. Vi prata litt og så sier han, du skal tale i kirken til søndag hvis du er flink nok. Jeg ble forbauset og tenkte: «Flink nok.» Er jeg det? Jeg svarte ja, det er jeg. Han smilte og sa: «Da taler du!» To dager etterpå hadde han vært ved kirken og snakka med folk, folk hadde snakka om denne kvitingen som hadde kommet gående. De hadde sett en turist sa noen, andre sa de hadde sett en misjonær, andre visste at det var Jon eller Joni som de kaller meg, andre visste jeg var optikeren.
Da kunne Sou fortelle, jeg kjenner Joni, han kommer til søndag og skal tale her. Han var overbevist om at min «tilfeldige» tur til kirken var verdens beste markedsføring for gudstjenesten. Fantastisk!
Pastor Sou spør litt uten å spørre, hvordan kommer du til kirken? Kommer du aleine eller med en sjåfør. Jeg svarer jeg skal gå, jeg kommer uten sjåfør. Da smiler han og sier, jeg skal også gå. Stolt sier vi samtidig: «Da kan vi gå sammen?» Takk for muligheten til å gi verdighet og få verdighet.
Søndag morgen møttes vi hjemme hos Pastoren, han var klar. Før vi gikk måtte vi be, det ligger i blodet på folket her. En kort bønn, ærlig å god. Så gikk vi. Da begynte praten, vi ble bedre kjent. Han var født i Kisangani. Men hadde bodd mye av livet for meg mere kjente steder, som Bili og Bondo. Hans far hadde vært agronom for bomulls-selskapet. Han hadde lært folk hvordan det var best å dyrke bomull. Samtidig delte de også ut frø for å dyrke bomull. Frøene forsvant jo sammen med bomullen når den ble levert. På fabrikken ble frøene tatt ut og bomullen presset sammen for videre transport for videre foredling. For så å komme tilbake til området som stoffer i fine farger.
Sou var født katolikk og hadde gått fire år på presteskole. Etter fire år ble han sendt til Bili for praksis. Da han kom til Bili ble han ikke godt mottatt. Det var sendt brev og anbefaling til den katolske kirken i Bili, men det hadde de ikke fått. Så han fikk raskt beskjed om å flytte ut av rommet han hadde hos katolikkene. Heldigvis hadde hans far et sted i Bili hvor han kunne bo, men livet ble annerledes. Hver søndag dro han til kirken for å være der, men en søndag han skulle gå, var været ekstremt dårlig med mye regn. Den dagen kom han for sent til kirken. Da ble han kalt inn til presten som snakket mer enn hardt til han. Sou klarte ikke å la være å svare. Samme dag skrev han brev til presten at han ville forlate kirken og aldri mer komme dit igjen. Slik startet vandringen hans i retning av baptistene i Nord Kongo. Han ble døpt igjen og starta på pastor-skolen i Bondo. Etter det studerte han Kongos lover og ble advokat, men mistet aldri troen. De siste to årene har han ikke deltatt i noen rettssaker. De siste årene har det bare vært slik at de som gjør noe galt blir fengslet og sitter der i årevis uten en rettssak. Så nå jobber han for kirken og har mye med offentlig korrespondanse i forhold til myndigheter.
Han jobber litt også som lærer på to forskjellige skoler. I tillegg har han fått en menighet tildelt som han er pastor for.
Det å komme til menigheten hans var fantastisk. Folk hadde sett misjonæren og hørt om misjonæren, han ville de se og høre. Kirken var full og vel så det. Folk lytta på pastoren/misjonæren fra Norge. Når misjonæren sa Amen kom det spontant applaus fra alle. Det varmet. Burde nok her i Kongo bruke et annet ord enn det varmet. Jeg var jo allerede for varm og svett. Hvilket ord burde en bruke her isteden for «det varmet?» Det beste ordet jeg har nå er, «det gjorde godt.»
Også denne gangen var kollekten en viktig del av Gudstjenesten. Fem forskjellige kurver.
Verdighet er det jeg tenker mest på her nede, jeg ser etter folk som gjør det lille ekstra. I dag var det ei lita jente ved navn Bibi, som skilte seg ut. Ei jente på ca 11 år som kom bærene på lille søster (tror jeg), ble den som fikk Verdighets-symbolet i dag; en orange T-skjorte. Under hele gudstjenesten var hun til stede og passet på lillesøster. Hun kom for meg tydelig frem som dagens verdighets-person.
Turen hjem ble via vannkilden som de brukte til drikke-vann. Jeg har gjort det til vane der jeg kommer, jeg vil se hvor vannet kommer fra. Vann er viktig for livet. De hadde en ren og fin kilde, men kunne vært lagt bedre til rette.
Sist men ikke minst møtte vi et barn på ca 8 måneder. Burde muligens ha sagt, sist og minst, jeg har aldri før sett en 8 måneders baby så liten. Ekstremt tynn og underernært. Baby til ei dame som døde for en stund siden. Ei ung jente med baby hadde tatt litt ansvar for å forsøke å amme babyen, men livet så ut til å henge i en tynn tråd. Mammaen hadde hatt problemer med beina muligens hele livet. Ho hadde fått en trehjulssykkel for å komme litt rundt, men nå var ho død. Pappaen hadde reist og ville ikke ta noe ansvar, familien ellers hadde lite å hjelpe med.
Da er det umulig å gå videre med ordene: «nå går jeg, ha det bra.» Da er det umulig å si som jeg sier til mange, du er sterk, jeg trenger ikke hjelpe deg. Nå var krisen her. Det var samtidig umulig å tenke dette blir dyrt. Der og da sa jeg, dere vet hvor jeg bor. Jeg bor nærme sykestua, der hjelpen er, Kom med barnet så fort dere kan, jeg må hjelpe. Pastor Sou var med så han forklarte i tillegg innfor deres måte å prate på. Jenta som ammet disse to barna møtte vi også, og heldigvis så hennes eget barn sunt og friskt ut.
Nå begynner jobben med å redde et lite barn. Jeg tror på bønn, men tror ikke på bønn uten at vi gjør vår del. Vær med å be.
Dette ble også en annerledes dag. Full av gleder, full av muligheter, full av mirakler. Miraklet i dag var at vi gikk til Kilden, og til vannkilden. Da gikk vi nesten rett igjennom huset hvor babyen lå. Uten kilden hadde vi ikke stoppa der.
Gud velsigne dere.