Vårens tema på gudstjenestene er Hele livet. Temaet er en videreføringen av temaene de siste to halvårene Nytt liv og Rom for.
Nedenfor følger søndagens tale av pastor Agnar Sæli som hadde tittelen Med hele livet.
Vi sier til hverandre: «Det er godt vi ikke kjenner morgendagen». Og det er sant. For noen ganger så treffer dagen, som venter oss, oss hardt og brutalt. Det var godt vi ikke visste dette på forhånd. Men kunne gripe fast i dette løftet i fra bibelen: «Som dine dager er skal din styrke være» (5. mos.33:25). Denne våren så skal vi sette fokus på dette temaet: «Hele livet». At Jesus ga hele livet. At vi kan komme til ham med hele livet. Om en tro som varer hele livet. Og om at han er der hele livet. I dag har vi minnes noen som har gått bort. Jeg tror ikke jeg sier noe feil om jeg sier at deres vitnesbyrd var at Jesus var med gjennom hele livet… Og i dag skal jeg snakke om nettopp det. Jesus med hele livet…
Og jeg ønsker å ha en av de fineste historiene i bibelen i bakgrunnen. Historien om Josef. Jakobs favorittsønn, som ble hatet av brødrene, solgt til Egypt som slave, men som ble Faraos nærmeste og til slutt reddet hele sin familie og folk fra hungersnød. I starten av historien så står det slik om Josef:
«En gang hadde Josef en drøm. Han fortalte den til brødrene sine. Da hatet de ham enda mer.» 1.Mos.37:5
Sytten år gammel hadde Josef en drøm. Slik mange unge mennesker har. Ja, jeg kan fremdeles kjenne på drømmer for livet mitt. Men jo mer voksen jo mer kjenner vi vår begrensning. Vi må lære og forsone oss med hvem vi er, hva vi kan og ikke. Leve med drømmer som brast. Det er mange stemmer unge må forholde seg til. Du har dem som sier at bare du tror sterkt nok og følger drømmen så vil du oppnå hva som helst! Og du har stemmer, gjerne fra ditt indre, som forteller deg at du er ingenting. Og som menneske, spesielt som ung, så kan du kjenne disse følelsene samtidig. Slik som Josef. Han drømte at en gang skal hele familien bøye knær for ham, og han kjente på hatet fra sine brødre. Og hat ødelegger selvbilde og selvfølelse. Midt i denne spagaten levde Josef. Så til tankene jeg startet med. «Det er godt vi ikke kjenner morgendagen». Det var godt for Josef at han ikke visste. For morgendagen skulle bli vanskelig, med svik, fornedrelse og tap. Langt fra den drømmen som Gud hadde plantet i hjertet hans.
Jeg undrer noen ganger på Guds perspektiv over livene våre. Og vår frie vilje. Vet han alt vi vil velge? Jeg er selv fascinert av dette bildet av Gud. Som en fisker som ved tidens ende, står ved båtripa og drar garnet inn i båten slik han hadde tenkt, selv om det er mange krefter som vil i alle retninger i det garnet. Det er ihvertfall et bilde som samsvarer godt med Josef sitt liv. Tross alle svik, alt hva livet møter Josef med, så drives han mot drømmen som ung. Om hvem Gud hadde tenkt han skulle være. Ja, det gjentas et ord over Josef sitt liv, hver gang livet blir vanskelig for ham. Og det er dette: «Herren var med Josef og lot det lykkes», «Men Herren var med Josef og viste ham godhet.» «For Herren var med Josef. For Herren lot alt han gjorde, lykkes for ham.» I Potifars hus. I fengsel. For Herren var med… Hele livet…
«Det er godt vi ikke kjenner morgendagen». Jeg har de siste ukene kjent på noe i livet som har mint meg om Gud. Det har fått meg til å tenke: mon tro om dette likner litt hvordan du har det Gud? I ti måneder har vi hatt to små i hus. Så små at begreper som midlertidig beredskap er ukjent og uforståelig. Jeg har blitt kalt pappa av en liten toåring igjen. De har landet trygt i vårt hjem. Men vi voksne, vi vet det har vært midlertidig. Og de siste ukene så har vi telt ned. To uker igjen. En uke. Tre dager. I morgen flytter dere. Og ihvertfall for den yngste så var det ikke forstått. I morgen våkner jeg vel opp i samme seng? Men det skal du ikke lillegull. Jeg vet det, men du gjør det ikke. Så tror vi det går bra. Men tankene går. Hvordan vil det oppleves? Rives opp og flytte igjen. Vil det bli savn? Vil det bli gråt? Og så denne rare opplevelsen av å føle slik Gud gjør: midt i det såre og vonde: jeg vet at det er til det beste for deg… «Dette må du gjennom barnet mitt.» For du trenger et trygt hjem. For resten av barndomstiden og ungdomstiden din.
Jeg ser mitt liv i det bildet. Jeg som barnet og Gud som Far. Og han som iblant sier: Dette må du gjennom barnet mitt. Så tenker jeg at jeg ikke vil adressere alle lidelser vi opplever som kommet fra Gud. Men han tillater dem. Dette må du gjennom kjære barnet mitt. Jeg vet at sorgen kommer nå. Men som med Josef… Jeg skal… være med. HELE LIVET…
Josef redder sin familie og folk. Som faraos nærmeste, uten å vite at det er han, kommer familien til ham og faller på kne og ber om hjelp i en hungersnød som har rammet dem. Og faren Jakob, brødrene og hele deres familier flytter til Gosenområdet i Egypt. Der dør faren Jakob og brødrene er redd for hva som nå skal skje. Skal Josef hevne seg. Josef svarer brødrene på denne måten: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode…» 1.Mos.50:19-20
Gud tenkte det til det gode. Gud vendte det til det gode. Hele Josef sin reise. Solgt av brødrene, slave hos potifar, i fengsel, for Farao… Gud vendte det til det gode. Så kan vi oppleve det slik i livet, at noe blir aldri til det gode… Det endte bare vondt og vanskelig. Men her kommer vårt håp som kristne og roper: Jo!! Alt skal bli til det gode! For himmel og evighet er større enn livet her!
Gud vendte det til det gode. Kristne har gjennom tiden vært opptatt av når Gud oppleves fraværende. På bibelskolen husker jeg at vi hadde en gjestelærer som snakket om den skjulte tid. Han viste til hvordan personer i bibelen opplevde tider hvor Gud opplevdes fraværende. Eller at de var i en vente- og forberedelsestid. Han snakket om David, Peter, Paulus, Jesus selv som fristes i ødemarken. Munken Johannes av korset skrev på 1500-tallet diktet «Sjelens mørke natt». Et av de mest kjente dikt fra den kristne mystikken. Diktet handler om en forelsket jente som i den mørke natten blir av sin indre lengsel og mørket selv ledet frem til sin elskede. Som et dikt fra høysangen, en metafor om den dype lengsel vår sjel, vårt indre har etter Gud. Og hele diktet handler om hvordan dette mørket man opplever i seg selv, fraværet av Gud, lengsel, sorgen, sjelens mørke natt, er det som åpner opp for å på dypet søke Gud og da finne ham… Eller la seg finne av ham…
I møte med egen sorg og tunge tider så opplevde jeg at både jeg selv og folk rundt meg skulle finne svar for meg. Hvorfor den døde. Hvorfor jeg opplevde dette. Hvorfor Gud gjorde dette og ikke dette. Som om et svar skulle redde alt… Men istedet så vokste det frem en bønn. En bønn formet av sjelens mørke natt… En bønn fra Josefs vitnesbyrd… En bønn for liv og evighet… Jesus, jeg kan møte alt, bare jeg vet at du er der… HELE LIVET…
Jeg kjenner ikke livet ditt nå. Jeg vet langt fra alt om min egen morgendag. Gud vet, og jeg vet heller ikke hva han tenker om oss. MEN jeg tror han gleder seg over alt han vil vise deg, gi deg og velsigne deg med. Samtidig med beredskapsjobben i tankene så tror jeg også han tenker: «Dette må du gjennom barnet mitt, men jeg skal være med. Med HELE LIVET»