Mark. 6:30-44
I dag er det arbeidernes internasjonale kampdag som ble markert første gang i 1890. Det er en dag som handler om solidaritet. Jeg tenker at Jesus ville gått rett inn i en slik sammenheng, om han da ikke hadde vært for kontroversiell i samtiden. Kristendommen strekker seg mot det som er svakt og lite elskverdig, og bekjemper urettferdighet. Derfor har vi som menighet prosjekter i Myanmar, Libanon, Sør-Sudan, DR Kongo, Sierra Leone, Latvia og nå sist Ukraina. Vi er også lokalt engasjert i et diakonalt arbeid på Skien Diakonal Senter, og flere av dere jobber på Tilja. Når jeg snakker med kommunedirektøren i Skien forteller hun om besøket på mottaket på Frogner, og har blitt fortalt av lederne at der er baptistene og gjør en forskjell. Vi skal være synlige i en verden som er røff. Baptister har i alle år kjempet for frihet, tatt mennesker ut av slaveri og trafficking. Framhevet menneskeverdet og likhetsprinsipper. For egentlig er det flere situasjoner som gir rom for diskriminering med en teologisk begrunnelse i bunnen. Jesus er en kompromissløs frigjører som setter vanlige folk først, og ikke minst de utstøtte. Bibelteksten som er valgt er en litt uvanlig tekst på første mai, men den handler om medfølelse, og så blir det et mirakel utav det. Jeg vil si det er i solidaritetens ånd.
Det hele begynner med at mora til en ung gutt har lagt tilapia i nistepakka sammen med litt brød. Det blir til mat for folkemengden ved Tabgha på nordvestkysten av Genesaretsjøen. Tilapia er også fisken som ble fanget av Peter og disiplene på Genesaretsjøen. Fisken er kjent som St. Peters fisk og skilles fra kjøtt i henhold til de jødiske fastelavnsstandarder. Tilapiaen svømmer rundt i Genesaretsjøen i dag også. Vi fikk et godt fiskemåltid i Tiberias når vi var på menighetstur, om det ikke hadde vært for alle beina da. Det er nemlig utallige bein i tilapiaen.
Evangeliet etter Markus 6:30-44 Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang. Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting. Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?» «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.» Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset. Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. Det var fem tusen menn som hadde spist.
Disiplene har mye å dele etter å ha fulgt med Jesus omkring i Galilea. De har sett liv bli forandret. Mennesker har blitt helbredet fysisk, men også åndelig. Gud kraft er blitt åpenbart. Samtidig har det vært en tøff tid for Jesus. Hjemme i synagogen har han blitt avvist og folk i Nasaret har til og med prøvd å steine han. Familien er preget av at søskenbarnet Johannes døperen har blitt halshugget av Herodes Antipas. Jesus sørger over sin venn. Han og disiplene er både trøtte og sultne etter strevsomme dager.
Jesus prøver derfor å komme seg av gårde for å slappe av. Avslapning kan være en fin livsrytme, men når du seiler på Genesaretsjøen er det ikke enkelt å gjømme seg. Menneskemengden ser hvor de seiler og følger etter til et øde sted på nordsiden av innsjøen. Flertallet i mengden er nok opptatt av om Jesus kan utrette enda et mirakel. Noen ønsker et mirakel i eget liv, mens andre bare følger med for underholdningens skyld. Det er tusenvis som samler seg. Jesus kunne seilt avgjorde igjen, men han viser medfølelse og ser på dem som sauer uten en gjeter. Til tross for at han er trøtt starter han å undervise dem, og snart vil de se et mirakel som ikke ligner noe av det de har sett tidligere.
Tiden går fort når Jesus underviser og snart er det middagstid. Da står de overfor en umulig oppgave. Hvordan skal 5000 menn og deres familier bespises i det fjerntliggende område de har kommet til. Det er i denne situasjonen en gutt kommer til å dele matpakka med Jesus. For en historie det må har vært og fortelle til familien og vennene når har senere kommer hjem.
Vår umiddelbare reaksjon når viser møter problemer er å se hva vi har som kan hjelpe oss ut av situasjonen. Hva har du i lommene dine av penger eller innestående på kortet, eller livserfaringer som kan redde deg utav det? I en menighet er det tre typer mennesker. Følerne, som gjør det de opplever som riktig og magefølelsen sier. Realistene, som beregner seg fram til en løsning. Den tredje gruppen er de som er fylt av tro, og bare stoler på Gud.
Her har vi et problem. Det er mange tusen sultene mennesker her. Hva skal vi gjøre for noe? Noen av disiplene tenker at de har svaret, og sier Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat. Jeg har tenkt over at kunne ikke vært mye mat å få tak i, i et øde område. Disiplene har får panikk og begynner å bli bekymret for at folket skal vende seg mot dem. Løsningen vil være å sende dem vekk.
Bedømmer vi situasjonen ut fra hva som oppleves som rett eller galt, skal vi være varsomme så følelsene ikke villeder oss. Vår følelser er den den grunneste delen av din og min sjel.
Filip er økonomisjefen i gruppen og han spør om Hvordan skal vi gi mat til folket? Han regner 5000 menn, pluss kvinner og barn multiplisert med kostprisen per måltid. Han snur seg til Jesus og sier Tallene taler for seg sjøl. Å gi mat til denne folkemengden tilsvarer 8 månedslønner. Han tenker nok samtidig at så mye penger har vi ikke.
Det er slik mange tenker om utfordringer, hvor mye vil det koste meg? For noenogtyve år siden bygde Skien baptistmenighet ny kirke. Budsjett var på 13,5 millioner kroner, og det syntes vi var mye. Menigheten hadde en brukbar egenkapital og dugnadsinnsatsen var stor, men medlemmene måtte bidra med 7-8 millioner. Den matematiske måten å løse det ville være å dele behovsbeløpet på antall medlemmer. I praksis ville det fungere dårlig siden en del av medlemmene var ungdommer under utdannelse, mens andre igjen hadde ikke så mye penger. Samtidig har noen en god økonomisk situasjon og kan bidra med mer enn gjennomsnittet. Mottoet er derfor et likt offer, men ikke likt kronebeløp i gaver.
Det er forhåpentligvis bestandig noen som sier at de har tro for at Gud vil gjøre det umulige. Her er en stor utfordring, og vi har ikke nok ressurser, men Gud er større enn enhver utfordring. Hvis Gud ønsker å gjøre dette, så vil det bli gjort. Der Gud rettleder, der gir Han.
Evangeliet etter Johannes forteller at det er Andreas som kommer den unge gutten til Jesus. Andreas er flink med mennesker og har tidligere ført mange mennesker i kontakt med Jesus. Det er et barn her som har fem byggbrød og to fisker. Men hva er det til så mange? Andreas synes nok ikke at det vil hjelpe mange, men for Jesus er det nok. Han organiserer og de setter seg i grupper. De blir nok til alle, Markus skriver Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk.
For ofte er vi opptatt av at vi ikke har noe, eller i alle fall ikke har nok å gi. Husk at Gud leverer og multipliserer det vi gir. Vår oppgave er å være trofaste i arbeidet. Troen blir evnen til å stole på det vi ikke kan se.
Vi har også vært med på et matunder. Når kommunismen falt i Øst-Europa i 1989 var det vanskelige tider. Matvarer var det vanskelig å få takk i. European Baptist Federation startet opp et matvareprogram kalt Baptist Response Europe. Menigheter i vest sendte pakker med matvarer til menigheter i øst. Vår menighet var med på dette. Vi hadde fått tilsendt handleliste. Jeg var på kjøpesentret og handlet inn næringsrik mat. I 6 måneder gjennom vinteren sendte vi matpakker til baptistmenighetene i Faget i Romania og Sandanski i Bulgaria. Mange trossøsken som hadde blitt forfulgt av kommunistregimene ble hjulpet gjennom en tøff vinter.
En forutsetning for at alle fikk mat var at den unge gutten er villig til å dele nistepakken sin. Sjøl om det er lite, så dannet nistepakka grunnlaget for miraklet som skjedde. Gutten kom forberedt. Mora har pakket nistepakka hans. Han kunne sittet bak en stein og spist nista. Han sier ikke at han ville ha den for seg selv. Han gir den til Jesus. Det handler om å gi det vi har til Jesus, slik som vi synger i sangen Alt for Jesu fot jeg legger. Det som skjer når vi gir til Jesus er at han velsigner det, og multipliserer det som blir gitt. Det er et bibelsk prinsipp.
Denne dagen ved Genesaretsjøen gir Jesus langt mer enn disiplene og folket i sine villeste drømmer kunne forvente. Lite blir mye når Gud involveres. Gud skapte universet, å ordne middag for en sulten folkemengde er ingen utfordring for Han. Det som skjer innehar også en dypere mening enn å spise brød og fisk, slik som beskrevet i Joh 6:35 Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste. Det er lett å tro at etter et slikt mirakel ville folkemengden fortsatt følge Jesus, men allerede neste dag var ikke majoriteten etterfølgere lenger. De hadde fulgt etter av egen vinning for å se hva de personlig kunne få utav det.
Gud gir hjelp og innsikt i situasjonene som oppstår gjennom livet. Han ønsker at vi skal gå i tro slik Paulus skriver om i Rom 8:28 til menigheten i Roma Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Noen ganger kan vi bli fristet til å tro at et ubetydelig måltid med litt brød og et par fisker ikke gjøre noen forskjell. Dersom vi som menighet skal være relevant i vår samtid må vi tro at Gud er relevant for å løse de problemene vi opplever i verden, og vi må gi hva vi kan til Gud. I Jesu hender blir lite til mye.
