Å lengte tilbake til, er noe jeg tror vi alle kan kjenne på. Til barndom, til ungdom, til tiden som var. Også som folk på trosreise så kan vi lengte tilbake til. Tilbake til den første tiden som kristne. Til iveren, begeistringen, gløden. Til da spørsmålene ikke var så vanskelig. Jeg gjenkjenner det i eget liv. Og gjennom livet som pastor har jeg sett det så mange ganger i andre. Tiden som ung ny kristen, og troen man hadde, blir idealet man lengter tilbake til. Vi må tilbake dit, da kan ting skje da. Til den enkle barnetroen. Til frimodigheten. Noen av våre mest kjente sanger handler om det: Take me back. To the place where I first received you. Og lengselen etter iveren og begeistringen det sier jeg gjerne ja til. Men det er en sårhet i de uuttalte ordene i denne lengselen. Ordene som høres er disse: Vi må tilbake dit. Til der vi var som nye brennende kristne. OG de uutalte vanskelige ordene som samtidig ligger bak er ofte disse: Men dit kommer jeg aldri tilbake… For livet reiv ned mine forestillinger, idealer, drømmer jeg hadde den gang. Sorgen kom, en kjær gikk bort, en som vi ba så for, vi trodde jo alt skulle gå bra… Jeg skulle ønske jeg var tilbake der før det, så jeg kunne be like frimodig nå som da… Eller det radikale livet vi skulle leve. Vi skulle storme himmelens rike, vi skulle være et nytt folk som reiste seg i vår nasjon! Men livet har bestått av flere fall, enn knusende seire. Ja vi må tilbake dit, men vi vet at det aldri vil skje…
Om du gjenkjenner deg selv, din livsreise, trosreise i dette så håper jeg å komme med en hilsen fra Gud til deg i dag.
Jesus sier dette til Peter før Jesus blir arrestert og dør, ja før Peter banner på at han ikke kjenner Jesus:
Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Luk.22:31-32
Peter sin historie er en historie som betyr mye for meg for den er virkelig en trøst til alle oss som gjennom livet har lengtet tilbake til den første iveren og gløden. Mine første år som pastor var jeg i Risør baptistkirke. Og en av baptistsamfunnets eldste forkynnere som var i menigheten der, Ingolf Dahl, holdt en tale om Peter som er en av de viktigste talene jeg har hørt rent personlig. Der jeg, frem til det punktet, nok var mest opptatt av Peter som fornekter Jesus, så gikk Ingolf inn i Peters sitt liv og viser hvordan Peter sin trosverden raser sammen. Han som Peter har forlatt alt for, fulgt blindt i tre år, han Peter tenker er Messias som skal gjenreise det jødiske riket, han gir seg over til soldatene frivillig. Ja dør…Og med det så faller alle Peters trosforestillinger i grus… Dør…
Det står igjen en bønn: «Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte». Jesus ber for Peter.
Så viktig ble denne forståelsen for meg fordi det kom til å angå livet mitt så sterkt de neste årene, ja egentlig frem til i dag… Har du opplevd det slik noen gang at trosforestillingene går i grus? For meg så ble årene i Risør slik. Jeg ble en kristen i 1993, med masse sterke følelser og opplevelser. Etter noen spennende år som ungdomsarbeider der med masse ungdommer som ble berørt av Jesus så giftet vi oss og så ble det bibelskole i Sarons Dal i tre år. Et eventyr av et sted. Med besøk av mennesker og historier fra hele verden. Jeg kan fremdeles se meg selv gå nedover bakkene til skolen på morgenene og bare så intenst glede meg til å lære om Jesus… Men så ble det vanskelig. Jeg var alvorlig syk i ryggen. Det endte med at jeg måtte operere ut en svulst de ikke kjente omfanget av på våren under første året… Og jeg måtte lære å gå igjen. Livet kjentes skjørere… Så døde pappa. Brått og brutalt… Deretter måtte raskt store avgjørelser tas om hva vi skulle videre. Og jeg ble ungdomspastor i baptistkirka i Risør… Og kalt til pastor året etter. Men jeg hadde brukt for lite tid til å bearbeide alt som var i bagasjen. I tillegg flyttet jeg fra alt det store og sterke i Sarons Dal til å være ganske ensom i ei lita kirke uten masse ressurser i Risør. Det var så langt unna forestillingene jeg hadde fått om hva det ville si å tjene Jesus. Jeg ønsker ikke å snakke ned bibelskolem. Men når det bare er fokus på sterke. De som lykkes. På seiersrapportene. Da er det ikke nødvendigvis usant. Men det er ikke helt. OG det blir til slutt ikke virkelig. Og jeg fikk det ikke til, det bildet som var malt. Da husker jeg at jeg kjente på tvil for første gang. Gudsbildet og bildet av livet som kristen raknet. Og jeg som hadde opplevd Jesus så sterkt! Jeg husker jeg en dag så mot himmelen og så mørke skyer. Det var alt jeg klarte å se. Det var bare mørkt. Jeg klarte ikke å se noen Gud over der. Og i tilegg fulgte vi et lite barn, en gutt på tre år til en venn til døden… Ting kollapset. Og til slutt så kollapset jeg… 11 februar 2001. Og livet ble aldri det samme. Det er arr jeg bærer med meg i dag. Jeg husker at jeg sa til Gud: tør du la meg oppleve dette her? Det kan hende jeg ikke klarer å tro mer… Min trosverden raste sammen… Forestillingen om det sterke livet jeg skulle leve. Om at jeg gjennom bønn og sterk tro kunne forandre alt! Om hvem Gud var.
Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Hva er det Peter og disiplene opplever? Det kan forklares med to ord: LIVET HER! De opplever livet her. Den skjønne, vakre, brutale virkeligheten. Livet slik det er. Med sorg, motgang, prøvelser, nederlag. Sånn som du og meg. Jeg er sikker på at du med meg kan si at livet har siktet deg som hvete… Jeg har en illustrasjon jeg iblant bruker for ungdommene. En femtilapp som jeg krøller sammen, tråkker på og spør hva er verdt. Poenget er at uansett hva folk gjør mot oss så er vi like verdifulle for Gud. Jeg gjorde den for juniorer i Tistedal, da kom det ei ung jente på 12-13 år og sa: Den 50-lappen det er meg… Sånn er livet mitt. Tråkka på og ødelagt. Og hun er ikke unik. Så mange som kan si det samme, fra ung alder av. Et håp som brast, en kjær som gikk bort, svik som ble gjort, overgrep, følelsen av å være utenfor og annerledes. Livet sikter oss…
«Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte»
Jeg ble sykemeldt over en god periode i Risør. Og jeg kjempet og kjempet. Jeg så ingen vei tilbake. Jeg delte dette med prestekollegene mine på en samling jeg valgte å være på. Sognepresten, en jeg satt veldig høyt, sa til meg noen ord jeg aldri har glemt. Det var ord som traff meg i mellomgulvet. «Livet ditt kommer aldri til å bli som før.» Knusende, men sanne ord. For jeg ønsket at alt skulle bli som før. Jeg husker jeg forsøkte å skrive noen taler. Men jeg kjente jeg kan aldri klare å si noe om Jesus igjen. Jeg tenkte på hva jeg nå skulle gjøre. Jeg så meg selv skru elektriske kretser, jeg var jo ingeniør. Men det var jo ikke det livet jeg ville leve. Jeg klarte ikke å se noe håp. Og jeg presset meg til det ytterste til å prøve å ikke tenke fremover i det hele tatt… En morgen så våknet jeg opp men orket ikke å være våken så jeg sa til Linda: jeg legger meg litt. Det var blå himmel og lyst ute, i apriltider, Jeg skal ikke si det var hørbart. Men det er den gangen i livet jeg tror jeg kan si at jeg hørte Guds stemme. Jeg våknet opp til en setning som gikk på repeat i hodet mitt, inne i meg, rundt meg, i hele rommet. Det var disse ordene: Jeg har en plan og hensikt med livet ditt. Jeg har en plan og hensikt med livet ditt…. Jeg stod opp og sa det til Linda. Alt ble ikke bra med det. Men det var som ord jeg fikk legge livet og fremtiden min i.
Og som jeg i dag kan se tilbake på at holdt! Han hadde det for meg og han har det for deg!!
«Han ber for deg at din tro ikke må svikte».
For det finnes et alternativ til det å komme tilbake til der du en gang var. Livet blir aldri som før! Jeg tror at hos Jesus kan lengselen snus. Fra å lengte tilbake til å lengte frem. Fordi i de gode nyhetene om Jesus så løftes blikket fremover. Vi har vårt hjemland i himmelen, sier Paulus. Det er hva vi kan lengte mot. Fullfør løpet med blikket rettet mot Jesus sier hebreerbrevet. Til Peter sier Jesus: Når du en gang vender om så styrk dine brødre. Der fremme et sted så skal du reise deg igjen. Da skal du være en velsignelse og styrke for dem rundt deg. For jeg har en plan og hensikt med livet ditt.
For det finnes et alternativ til å komme tilbake til barnetroen, til den troen du vet du ikke klarer å komme tilbake til. Alternativet ligger foran deg. Og er en voksen tro. En prøvet tro. En moden tro. En tro som ikke alltid er så bombastisk. En tro med nyanser. En tro som tåler livet. Fordi det er en knust og oppstått tro. Kanskje det iblant kan kjennes som en skjørere tro, men jeg tror ikke det. Jeg tror den bare er ærligere og dypere… og derfor sterkere!
Vi mennesker elsker svar. Gjennom livets prøvelser så finnes det mange som vil forklare deg hvorfor du møtte disse ulike tingene. Det var en grunn til at den døde. Du er syk fordi. Den ble ikke frisk fordi vi ikke. Du opplevde dette for å lære. Vi higer etter svar…. Jeg har kjent at i mitt liv så har ønsket om svar ebbet ut. Jeg tror det er et tegn på voksen tro. For det var egentlig ikke svar jeg trengte. Det vokste frem en enkel bønn: «Jeg trenger å vite at du er her Jesus.» Da kan morgendagen komme. Med alt. For du er der med MEG!!
I denne voksne troen så vokser det frem modenhet, ærlighet, NÅDE, ja til og med barnlig glede!
Kanskje livet du har opplevd har satt bånd på deg. Du kjenner på at du ikke har lov til å glede deg, eller klarer å glede deg, fordi du ikke er der du var lenger, du tenker du skulle vært der. Men i en voksen tro så har gleden et sentrum og et sentrum alene: JESUS LEVER og JEG SKAL LEVE!!
Hør Guds ord til deg: Gled dere i Herren alltid jeg sier gled dere.
Må Gud velsigne deg!
