Mens Rymker var påmønstret en båt som gikk i stykkgodsfart på østkysten av USA, kom han i 1845 i kontakt med First Baptist Mariners’ Church i New York. Denne menighet var stiftet i 1843 med det uttrykte formål å drive misjon blant sjøfolk i storbyen. F.L. Rymkers omvendelse skjedde på et hospital i Charleston, S.C. noe senere. Dit var han kommet på grunn av en ulykke på båten, der han mistet det ene benet.

Han ble døpt og medlem av menigheten, og utmerket seg snart for sin iver i menighetens arbeid. I 1848 fikk han menighetens godkjenning som predikant. Etter en tid tilbød «the Bethel Union» seg å støtte ham økonomisk, om han ville reise hjem til Danmark og arbeide der.

Dette ledet til at F.L. Rymker i mai 1850 kom til Danmark som «Colporteur-Missionær», som han selv kalte seg. Han begynte umiddelbart å holde møter i Stige og omegn, og å dele ut traktater og selge bibler og bibeldeler. Bethel Union støttet Rymker med hundre dollar pr. år. I tillegg hadde han muligens noe støtte fra andre i New York og fra Edinburgh. Han hadde i tidligere år vært borti skomakeryrket, og nå begynte han som protesemaker, og laget benproteser, både for sårede soldater og folk i sin almindelighet; dette for å tjene til livets opphold ved siden av den støtte han mottok. Dette bi-yrket beholdt Rymker gjennom mange år.

Rymker arbeidet også blant sjøfolk i Odense i denne tiden. Den 17. april 1852 giftet han seg med Mathilde Mathiesen fra Sønderjylland. Han flyttet da til Odense, hvor han bygget hus og innredet møtesal i det. Samme år stiftet han Odense Baptistmenighet og ble valgt til dens pastor. Ved de danske baptisters årskonferanse i 1852 ble han ordinert.

Pastor F.L. Rymker drev, som en av de første i Danmark, også en soldatmisjon. Det begynte med at han besøkte garnisonssykehuset i Rigensgade i København.

I januar 1854 begynte Rymker å gi ut et blad for baptistene i Danmark, Missionsblad for døbte Christnes Menigheder. Bladet forandret i 1857 navn til Den danske Evangelist. Når en tar i betraktning pastor Rymkers mangelfulle skolegang, må hans interesse og syn for skribentvirksomhet, og hans konkrete initiativ på dette område kalles bemerkelsesverdig.

Etter en tid oppstod det uoverensstemmelser i menigheten i Odense, og ved årsskiftet 1855-56 kom disse til et klimaks i forbindelse med uenighet om opptakelse i menigheten av en urmaker Espersen. Konflikten med menigheten, og de beskjedne resultater av hans arbeid, må ha ført til at pastor Rymker begynte å se seg om etter andre arbeidsfelt eller oppgaver.

Da pastor F.L. Rymker høsten 1857 reiste til Norge, hadde han økonomisk støtte fra Amerika. Rymker reiste til Norge med tanke på å dra til Christiania, men i samtale med Peder Sørensen gjorde at han valgte Skien. F.L. Rymker fikk omgående kontakt med en rekke personer i byen. De fleste var enten medlemmer av Lammers’ frimenighet eller stod den nær i spørsmål om tro og kristenliv. Han fant at ikke få av dem hadde «rigtige Anskuelser om Daaben.» Rymker begynte med en gang å holde møter og gjøre reiser, både i Grenlandsdistriktet og utenom. Denne virksomheten ble starten som innebar baptismens etablering i Norge.

Rymkers kontakt med lammersmenigheten førte til at han fikk anledning til å preke der en rekke ganger. G.A. Lammers var på denne tiden i Tromsø. Ved siden av å engasjere seg i lammers- menigheten i Skien, besøkte Rymker de første ukene både Brevik, Porsgrunn og Langesund. Alle steder tok han kontakt med enkeltpersoner eller grupper av troende som hadde syn for eller drev fri møtevirksomhet.

Rymker var interessert i å kartlegge mulighetene for virksomhet flere steder, og gjorde i oktober 1857 en reise østover. Han besøkte Christiania, Fredrikstad, Sarpsborg og Moss, og la på tilbake- turen veien innom Vallø, Langesund, Stathelle og Brevik. Alle steder knyttet han kontakter med enkeltpersoner og grupper som drev fri virksomhet, og de fleste steder holdt han møter, blant annet hos metodistene i Sarpsborg.

Etter reisen i oktober arbeidet Rymker i Skien og Porsgrunn og landdistriktene omkring. Mer og mer av virksomheten fant sted i Porsgrunn. Der møtte Rymker sin første motstand fra statskirken. Prost Wettergren og kand. Nielsen arrangerte et møte mot baptistene. I slutten av møtet forsøkte Rymker forgjeves å få ordet for å imøtegå det som var kommet frem.

1858 skulle på mange måter komme til å bli et vanskelig år for baptismens pionér i Norge. Årsakene var flere:

• For det første ble forholdet til lammersmenighetene i Grenlands- området dårligere, først og fremst i Skien. Ledelsen markerte tydelig sin uenighet med Rymker og baptistene. Lammers hadde skrevet brev fra Tromsø og advart sin menighet mot baptistene. Rymker burde ha spurt ham til råds. Man burde bli i menigheten, og lyde den mer enn Bibelen, for menigheten var Kristus. Det var rett å vente med å gjøre Guds vilje med hensyn til dåpen til hele menigheten var blitt overbevist, noe de mente ville skje.
• Da Lammers i juni 1858 kom tilbake fra Tromsø, oppsøkte Rymker ham for å samtale om dåpen og nattverden. Dette bare bekreftet og befestet motsetningene, og Rymker konkluderer med at stillet overfor hans argumenter, dømte Lammers baptistene som bokstavtreller og formalister, og at «der maatte ligge noget Urent under» deres standpunkt.
• Økonomien, familiens situasjon og helse, og hans egen helse var til stadig bekymring for Rymker. I dagboken nevner han rett som det er at han har arbeidet på sitt ben, har smerter på grunn av sitt ben, må være hjemme en dag, da hans ben er dårlig, eller rett og slett at han ikke er frisk. Til tross for det handikap det var å ha benprotese, gikk Rymker mellom Porsgrunn og Skien, og ut i distriktet omkring. Av og til overnattet han hos venner, men som oftest gikk han frem og tilbake på dagen. Ja, han gikk til og med frem og tilbake mellom Porsgrunn og Larvik, noe som under gunstige forhold tok ham 7-8 timer, og i dårlig vær adskillig lengre tid. Etter en spesielt strabasiøs tur til Larvik i meget dårlig vær, hvor han falt og brakk protesen, utbryter han: «Kun i troen til min Frelsers Troefasthed er jeg istand til at udholde i mine Prøvelser og Lidelser.»
• Da familien kom, flyttet de inn i et hus på Tolnæs i Porsgrunn like over nyttår i 1858. Allerede i slutten av februar flyttet de til et annet sted i byen, og i slutten av juli var Rymker på jakt etter en leilighet i vestre Porsgrunn med tanke på vinteren. På dette tidspunkt overveiet Rymker å flytte til Skien, noe det imidlertid ikke ble noe av.

Helt på slutten av året kom den første konkrete oppmuntring. Den 22. desember meldte det seg en dåpskandidat som han anså skikket. Det var Carl Gundersen Kongerød. Gjennom hele 1858 hadde Rymker regelmessig hatt møter i hans foreldrehjem på Tolnæs. Rymkers innførsel i dagboken denne dagen lyder: «… om Aftenen var Carl Gundersen her og Begjerede at blive døbt, til hvilke jeg med Glæde indvilgede omenskjøndt Udførelsen af denne Herrens Befaling vil muligens koste mig min Frihed eller Hjemførelse til Danmark. Herrens Villie skee. Amen.»

Årsaken til Rymkers frykt for eventuell fengsling eller utvisning til Danmark, var at Carl Gundersen Kongerød var født 2. oktober 1840 og altså bare 18 år og under den religiøse myndighetsalder som Dissenterloven (DL) av 1845 bestemte for å kunne tre ut av statskirken. Dessuten var det ingen menighet som Gundersen kunne bli medlem av, og Rymker hadde ikke ordinasjonspapirer, noe som myndighetene forlangte for at han kunne forrette dåp.

Dåpshandlingen fant sted tre dager senere, juledag 1858, i Porsgrunns- elven nedenfor gården Tolnæs. Dette var så vidt en vet, første gang en baptist utførte dåp i Norge. Rymkers frykt for reaksjoner fra myndig- hetene slo ikke til denne gang. Årsaken var rimeligvis at selv om DL av 1845 satte forbud mot å tre ut av statskirken før fylte 19 år, ble det ikke slått fast at det var straffbart å døpe personer som tilhørte statskirken.

Året 1859 skulle komme til å by på noen av de samme vanskelighetene som 1858, men Rymkers møysommelige arbeid begynte nå å bære konkret frukt. Abraham Pedersen Klovholdt i Solum, f. 1791 og utmeldt av statskirken 7. februar 1859, ble døpt av Rymker i et vann ved huset der han bodde 9. februar. 20. mars ble Sigvald Andersen døpt i elven utenfor Porsgrunn. Neste dåpshandling fant sted 30. oktober. Da ble den første kvinne døpt. Det var Ingeborg Kristine Olsdatter på Tolnæs, mor til Carl Gundersen. Bare noen dager etter, 6. november, ble Anders Olsen, opprinnelig fra Rakkestad, døpt. Samme dag meldte Kari Christendatter seg til dåp. Den 10. kom hun sammen med sin mann og to vitner, og fastholdt sitt ønske om dåp. Mannen nektet Rymker å forrette dåpen, og truet med at han i så fall ville anmelde ham. Rymker døpte likevel kvinnen umiddelbart rett foran øynene på hennes ektemann. Den siste som ble døpt i 1859, var Tharan Berntine Kristoffersdatter fra Porsgrunn. Hun var bare 18 år, og hadde altså ikke kunnet melde seg ut av statskirken forut for dåpen. Denne dåpshandlingen fant sted 26. desember.

Etter vel to års arbeid hadde Rymker døpt syv personer. Det må kalles et beskjedent resultat. At Rymkers utrettelige arbeid, spesielt gjennom samtaler med enkeltmennesker, hadde påvirket mange mennesker, kan det ikke være tvil om. Selv syntes han imidlertid at klimaet var hardere ved utgangen av 1859, enn da han begynte høsten 1857. Hans ydmykhet og trosvisshet kommer sterkt fram i hans dagboknotater; Der skriver han at han ville være tilfreds selv om resultatet av arbeidet ikke ble noe annet enn at han beredte veien for en annen medarbeider!

Rymker reiste til Christiania et par uker i april 1859. 19. mai 1859 reiste Rymker sammen med den danske predikanten Jeppe Olsen til Bergen. Det var starten på en rundreise som også omfattet Stavanger, Kristiansand og Risør, før Rymker var hjemme i Porsgrunn igjen 18. juni. Høsten 1859 gjorde Rymker en reise som omfattet bl. a. Larvik, Tønsberg, Horten og Christiania. Alle steder hvor han kom, gjorde han husbesøk, opptil 30 pr. dag. Resten av året 1859 konsentrerte Rymker sin virksomhet til Grenlandsområdet. De beskjedne resultatene plaget nok Rymker en hel del. Men ved overgangen til 1860 ble spørsmålet om menighetsstiftelse aktualisert. Dermed ble en ny fase i baptistisk virksomhet i Norge innledet.

22. april 1860 ble det alvor av menighetsstiftelsen. Da ble Baptistmenigheden i Porsgrund og Solum stiftet med åtte medlemmer. Stiftelsen skjedde i hjemmet til Rymker i Zimmermanngården i Porsgrunn. Skien baptistmenighet regnes i dag å være fortsettelsen av denne menighet.[1]

Spørsmålet om menighetens anerkjennelse i samsvar med DL ble ikke avklart før høsten 1860. Om våren strandet saken på at Rymker vegret seg mot å avlegge ed. Han søkte kongen om i stedet å få avlegge en høytidelig skriftlig erklæring. Denne søknad kom det aldri noe svar på. Etter å ha studert Bibelen nøyere og vurdert spørsmålet om edsavleggelse, kom så Rymker til at det var forsvarlig å avlegge ed. De nødvendige dokumenter ble derfor den 26. oktober 1860 overlevert amtmannen, og menigheten ble godkjent.

I løpet av 1861 ble 22 personer døpt og lagt til menigheten, og blant dem kom 15 fra den Lammerske frimenighet i Skien. Etter hvert ble virksomheten mer og mer lagt til Skien, og menigheten forandret sitt navn til «Baptistmenigheten i Porsgrunn, Solum og Skien». Den fikk også fast samlingssted, «stuen i Blekebakken», et hus Skien ølbryggeri eide.

Etter en lengre reise i Sør-Norge våren 1862, flyttet Rymker tilbake til Danmark. Han hadde da fått beskjed om at han ikke ville få mer støtte fra Amerika. Frederick Ludvig Rymker døde i Odense den 23. januar 1883.

————–
[1] Det har vært reist spørsmål om den nåværende Skien baptistmenighet går lenger tilbake enn til 1872. Etter noen turbulente år skjedde det organisasjonsmessige endringer i den menigheten som gikk tilbake til 1860.