Menigheten er mitt hjem på trosreisen, mitt åndelige hjem. Hvorfor er det akkurat her jeg tilhører? Les pastor Vidar Bergslands tale fra gudstjenesten 20.november.
av Vidar Bergsland
Det er fryktelig godt å komme hjem etter reise. Borte bra men hjemme best. Hotell og ferdig mat, men takke meg til egen seng og den helt vanlige frokosten.
Menigheten er mitt hjem på trosreisen. Det er mye flott som skjer i andre menighet verden over. Mange spennende menigheter, nyskapende og sterke opplevelser både her og der. Noen troende valfarter til det som er spektakulært og ekstra, men når alt kommer til alt takke meg til: Min kjære hjemmemenighet! Mitt åndelig hjem. Min åndelige tilhørighet. Og hvorfor er den det? Hvorfor er det akkurat her jeg tilhører?
Det er faktisk her jeg er født! Født av vann og Ånd, – og ble et Guds barn og fikk en familie. Det er faktisk i den lokale lille menigheten at jeg tok mitt første steg og lærte å gå. Her var noen åndelige foreldre som var tilstede i mitt liv og for meg. Kirkedøra var åpen og det var også menneskenes hjerter. Det var hjem med åpne dører.
Noe av det sikreste tegn på at du er sønn eller datter er når noen spør etter deg.
Når kommer du hjem? Hva holder du på med? Vi har middag kl. 17.00. Du må være hjemme til middag? Er det ikke slik foreldre opptrer? Slik sa de til meg også. Ser deg på gudstjeneste. Hvor ble du av ??? Hadde du glemt? Fint om du blir med!
Menigheten har vært et hjem på min trosreise.
Når du er født på ny må du også lære å gå i det åndelige livet. Menigheten er stedet jeg lærte å gå. En ny verden. Skal du lære å gå må du regne med å snuble og falle også.
Menigheten er der jeg både gikk på snørra og fikk en på snørra. Medvandrere er ikke alltid ærlige. Folk og nyfødte åndelige er av og til på bærtur.
Menighet er stedet jeg etter hvert lærte: Medvandrer er også mennesker underveis og noen ganger går det ut over meg.
Menighetsidealet kan vi henge så høyt at det blir helt umenneskelig.
Selv om menigheten er aldri så mye Guds, er den befolket av mennesker underveis. Bjørn Eidsvåg synger: Eg er bare ein mann……..
Vi må leve med: Vi er bare mennesker oss selv inkludert.
Menigheten er stedet jeg lærte å tjene Jesus. Jeg hadde ikke funnet ut på egenhånd at jeg skulle bli pastor selv om det lå noe kall eller hint der allerede. Jeg trengte hjelp til å finne den gjemte skatten og gjøre den synlig. Jeg er redd den skatten hadde forblitt skjult i jorden om ikke noen gravde den fram og pussa på den så den ble synlig, både for meg selv og andre. Menigheten var livsviktig for mitt liv og tjeneste.
Jeg fikk prøve: Vitnesbyrd, sang, andakt, lede, planlegge, samtaler på samtaler, møter etter møte, høre forkynnelse, bønn og atter bønn.
For hvordan trenes en nådegave? Ved å gå sammen med andre som har gaven. Lytte til mottakerne. Se hvordan andre bruker sin gave. Være lærling under noen som har lært og praktiserer. Sitte på lasset for å oppleve hvordan andre kjører.
Din og min nådegave er ikke en kopi av andres. Gaven er helt unik og skal forvaltes under frihet og innfor Gud, men i ydmykhet innfor menighetsfellesskapet. Nådegaven er en gave: Følgelig kan den kun gis og bli mottatt. Om det skal lykkes er det helt avhengig av en eneste ting: KJÆRLIGHET, begge veier.
Det som er sagt i kjærlighet kommuniserer. Du må være tålmodig med lærlinger. Når du skal lære vil du av og til ikke få det til eller streve. Vi har ikke 100% klaff hver gang, Det er ikke alltid vi er våkne nok. Ikke alle dager er den mest strålende dagen. Da trengs det et hjem som kjenner meg og er raust nok til å tåle meg. Derfor kjære alle gamle gode kuer, – husk at du har vært kalv en gang.
Vi må faktisk tåle en sang som skar seg, en preken vi ikke forsto, en teknikk som skrubba, en tromme som var for høy, et dårlig argument, en bedrøvelig affære, osv. osv.
MEN: ………….Hold ut, —– ikke flytt hjemmefra!
Ef 4: 2-6
Vær ydmyke, ta dere ikke til rette, strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. 3 Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: 4 Ett legeme, én Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, 5 én Herre, én tro, én dåp, 6 én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.
Vi er ikke en menighet fordi vi har samme meninger om et og alt, men en menighet fordi vi har en bekjennelse: EN HERRE, EN TRO, EN DÅP.
Fellesskap bevares ved å løfte blikket fra våre forskjeller til den ene Far som har frelst oss alle. HAN som elsker like mye de jeg anser som helt «nedsnødd».
Paulus har en hjelp til oss når forskjellene blir mer enn bagateller og blir en fortvilelse.
Romerbrevet kap. 14 bør studeres grundig.
Forskjeller kan være til dels store. Uenighet kan være smertelig. Divergerende tilnærming kan forsøke å rive oss fra hverandre, men kjære venner. Jeg vil lese det som er en av begravelsestekstene vi bruker hos oss: Jeg mener denne teksten egner seg til å begrave den gamle Vidar og den gamle Adam om du ikke skjønte hva jeg sa:
Rom 14: 5 – 8.
Én holder den ene dagen for å være viktigere enn den andre, en annen mener at alle dager er like. Men enhver skal være fullt overbevist om sitt syn. 6 Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren; han takker jo Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud. 7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. 8 Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.
Hvorfor ble Baptistkirken mitt åndelige hjem? Jeg landet her fordi Gud har satt meg på kroppen sin. Gud har gitt meg noen å gå sammen med på trosreisen for at jeg skal bli bevart og få tjene i Guds rike. Ingen kan egentlig tjene alene. Ingen kan være hele kroppen alene, selv om Jesus er aldri så mye hode. Du og jeg blir aldri mer enn en kroppsdel. Men sammen er vi kroppen. Og derfor er det bare når vi er sammen at vi er hele og helbredet. Er vi ikke sammen er vi lamme, blinde, halte og døve. Vi er funksjonshemmet om ikke vi er sammen.
Kjærlighet på kloss hold er en utfordring.
Vi er søsken og har en Far. Men kjærlighet på kloss hold er utfordrende.
Rick Warren stiller følgende spørsmål til ettertanke:
Hvordan kan jeg begynne å behandle andre troende som medlemmer av min egen familie?
Svakhetene kommer til uttrykk når vi lever tett på hverandre. Det er lett å være venner med dem du bare er på nikk med, de du bare sier hei til og de som du spør hvordan går det og hører: Jo takk bare bra … idet vi flytter oppmerksomheten et annet sted. Men så nært at mine svakheter kommer til syne, – ja da har du kommet på kloss hold.
Det er ikke læren som forener oss, – kjærligheten.
Det er ikke enigheten som knytter oss sammen men bekjennelsen.
Det er ikke likt syn på tilnærmingen som binder oss sammen, men oppgaven han ha satt oss til.
Det er ikke måten vi utfører oppdraget på som knytter oss sammen med oppdraget.
Det er ikke vår kultur som knytter oss sammen men Den ene HERRE.
Hvis Gud er kjærlighet, og Guds største ønske er at vi skal elske hverandre for så å elske verden rundt oss, … da kan vi ikke bli eremitter, da må vi velge fellesskapet, … menigheten.
Da er menigheten stedet der kjærligheten leves og praktiseres.
Da må vi være i fellesskapet for å lære kjærlighet, lære trofasthet. Lære tilgivelse, lære og samhandle. Lære respekt, lære kraften i det å stå sammen.
1.Kor 13: 2
Om jeg … men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.
Tenk å være INGENTING.
Paulus tillegger kjærligheten en posisjon der alt raser sammen, om den ikke er selve grunnsteinen i all åndelighet. For det var nettopp åndelighet som er temaet i 1. Kor 12, 13 og 14. Åndelige uttrykk. Åndelighet hadde en tendens til selvhevdelse. Det snek seg inn en avsporing og det dukket opp; selvhevdelse, viktighet, posisjon og oppmerksomhet, kanskje også popularitet.
Og følgelig tenkte noen: Jeg er ikke viktig. Noen tenkte: Jeg trenger ikke de sinkene, jeg trenger ikke de svake. Her er det de åndelige og de andre ikke så åndelige.
Men Paulus sier noe helt annet: De svakeste er NØDVENDIGE! Sa han virkelig det? Og i så fall hvorfor?
Den svake trenger kjærlighet. Svakhet er en test på kjærligheten og om den er tilstede i menigheten. Er den tilstede eller er den bare i navnet og ikke i gavnet. Hva annet kan du møte svakhet med?
Svakhet reiser seg i møte med kjærlighet og nåde.
Paulus sa det samme til Timoteus: «Bli du min sønn sterk ved Nåden i Kristus Jesus!» Timoteus hadde nok vært hard med seg selv og trengte at den nåden han forkynte for andre, den måtte han også vende mot seg selv.
Vi skal etterlate oss kjærlighet. Under trosreisen setter vi spor, … det har vi hørt forkynt. Spor av kjærlighet blir ikke visket ut, de er evige.
Når livet avsluttes hva er da viktig?
Karakterboka? Utmerkelsene? Bankboka? Vi vil ha folk rundt oss! Folk vi står i relasjon til. Folk som vi kjenner. Noen vi kan holde i handa. Vi trenger kjærlighetens nærhet.
Kjærlighet kan oversettes med ordet TID!
Det du elsker gir du tid.
Tid er den største kjærlighets gaven. Framfor noe. Tid er det viktigste for en relasjon. Tid er en gave av deg selv. Tid er å gi seg selv til andre. Dette synes jeg er vanskelig. Min greie er å gjøre noe for noen. Men kanskje de heller tenger meg, … bare meg som menneske ikke mine hjelpende hender. Joda kjærligheten er død uten handling, der er jeg på trygg grunn men hvor ble jeg av?
Jeg har forsømt tiden, møtet, samtalen, nærheten og bare det å være sammen i tid! Bli ikke som meg!
Kjærlighet må ikke settes på vent. Derfor er kjærlighet ferskvare som uttrykkes i øyeblikket. Ta tid nå!
Har du noen å ringe på trosreisen? Når troen prøves. Når du en nede for telling? Har du noen å spørre når du kjenner at nå er det lite med krefter og bunnen er snart nådd? Har du noen nærmere enn en bønnelapp i krukka?
Jeg skulle ønske vi levde mer transparent, så vi kom nærmere hverandre. Men da må vi våge. Takk til alle dere som gjør det. Lever med synlig sårbarhet.
Hva var det Paulus sa igjen: Nettopp de «svake» er nødvendige!
Jeg hadde aldri stått på beina om ikke noen holdt meg oppe i bønn.
Jeg hadde aldri overlevd på trosreisen om jeg ikke hadde hatt menigheten som mitt åndelige hjem.
Menigheten er Jesu Kristi kropp og vi tilhører den kroppen, … det er for den troende et være eller ikke være.