Apg 4:32-37
Spartacus er en tidligere slave og gladiator, som leder en hær av befridde slaver mot de tyranniske romerske legionene. Det er laget en TV-serie med 39 episoder om han. I en scene skjuler Spartacus og hans etterfølgere seg i en skog, fordi den romerske hæren jakter på dem. Spartacus sier at tiden er kommet for å vise handling, men hans menn er usikre, og til og med egoistiske. En mann som heter Crixus sier Jeg går der jeg går. Ingen mann forteller Crixus hva han skal gjøre lenger. Spartacus krever at Crixus kommer fram og står ved siden av ham. Dette er Crixus Gaul, kanskje den sterkeste mannen blant oss, sier Spartacus og fortsetter Likevel er han bare en mann. Spartacus gir Crixus en pil og sier Kan du bøye denne? Crixus brekker pilen lett og kaster den til bakken. Deretter gir Spartacus Crixus en bunke med piler, som er bundet sammen og sier Brekk alle disse. Crixus tar pilene, men klarer ikke brekke dem. Han kaster dem i bakken i ren frustrasjon. Vi er som pilene, sier Spartacus. Alene er vi svake, men sammen er vi uovervinnelige. Derfor har romerne arbeidet så hardt for å splitte oss stamme for stamme, og land for land. Er vi en stamme? Ja, brøler mengden tilbake. Er det dette dere vil? Ja!
Gud skapte oss også for å ha relasjoner, med Han selv, men også med hverandre. Alene er vi sårbare, men sammen kan vi oppnå mye. Dette er også erfaringen den første menigheten gjør seg når opplevelsene etter pinsedagen legger seg og de skal leve videre i hverdagen. Apg. 4:32-37 Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte. Josef, en levitt fra Kypros, ble av apostlene også kalt Barnabas, det betyr trøstens sønn. Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter.
Det må ha vært en utrolig tid for den første menigheten disse dagene etter pinse. 3000 blir på en dag etterfølgere av Jesus Kristus. De er ikke bare tett på, men de former utviklingen av kristendommen. Det er den mest glade, mest levende, mest kraftfulle og den mest sunne perioden i hele kirkehistorien. Menigheten i Jerusalem har to møtepunkter. Enhet uttrykkes ved at hele menigheten samles. Samtidig har de utviklet mindre og mer intime fellesskap for å møte den enkeltes behov. Gudstjenester har vi hatt i totusen år, men det var ikke før på 1980-tallet gjenoppdagelsen av smågrupper begynte å bli en del av våre menigheter. Ut fra mine erfaringer ønsker jeg å invitere alle og enhver til å bli en del av en smågruppe. Et sted hvor det er intimt nok til at du kan dele det som virkelig opptar deg. Gudstjenester og smågrupper gir en balanse når menighetene bygges.
De første kristne er opptatt av 4 forhold. Undervisning, fellesskap, bønn og nattverd. Disse elementene forsterkes i et fellesskap. Et av de største feiltrinnene vi kan gjøre er å tro at vi kan bygge livet alene. Avansert teknologi og alle mulige hjelpemidler tar ikke vare på den åndelige delen av livet. Det er en fallgruve å tro at vi ikke trenger hverandre, eller at vi lever som at vi ikke gjør det. Helt fra begynnelsen i den første menigheten viser de at de trenger hverandre. La oss ta med den erfaringen.
Det er et mål for enhver menighet å være levende og sunn, men menigheten blir ikke sunn sånn uten videre. La oss se på noen viktig kjennetegn for menighetsutvikling. Friske kirker er i stadig endring. Syke kirker trenger ikke å endres. Friske kirker har mange støyende barn. Syke kirker er ganske stille. Friske kirker utvikles for fremtiden. Syke kirker tilbeder sin fortid. Friske kirker går ut i tro. Syke kirker opererer alltid innenfor rammene av menneskets begrensinger og fantasi. Friske kirker fokuserer på mennesker. Syke kirker fokuserer på programmer. Friske kirker drømmer gode drømmer om Gud. Syke kirker er stadig bekymret. Friske kirker evangeliserer og gjør disipler. Syke kirker blir fossiler.
Deltakerne i den første menigheten hører sannheten i evangeliet og tror det med sine liv. De finner samtidig en uendelig glede. En glede som kan bli funnet i relasjonen med Gud og med hverandre.
I den antikke verden sees og erfares, at Den Hellige Ånd er levende gjennom budskapet om Jesus Kristus, ved at menneskene blir fylt av glede. Glede har vært et kjennetegn i den tidlige kirke og sees gjennom hele Det nye Testamentet. Gleden har vært til stede gjennom reformasjon, utvikling og vekkelser. Fil 4:4 sier det enkelt Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!
Kirken blir for ofte sett på som en gruppe trangsynte mennesker uten glede i livet. Uten et virkelig utrykk av glede i kirken blir den bare en institusjon. Det har lite å gjøre med hva Gud kalte den tidlige kirke og de kristne til å være. Verdens ide om glede og lykke er kunstig og syntetisk. Den får oss til å tro av gleden er som å være i Disneyland og høre Mickey Mus musikk. Kristen glede går dypt inn i sjelen og er evigvarende.
Gunnar kommer til pastoren og sier Jeg vet ikke hva som er galt med livet mitt, men den første kristne gleden jeg hadde er vekk. Jeg lever fortsatt et bra moralsk liv og går i kirken. Men hvordan kan jeg gjenopprette den tapte utstrålingen av min tro? Pastoren svarer Dette er hva du bør gjøre: gå til butikken og kjøp en stor kurv full av dagligvarer og gå en fattig familie, adressen vil jeg gi deg. Når du har gitt din gave, setter du deg ned med dem for å finne ut hva de trenger. Gi dem beskjed om at du er interessert i dem, og at du er deres venn. Be Herrens bønn med dem før du reiser. Utstrålingen vil komme tilbake. Det må være substans i det vi gjør.
Helt fra begynnelsen i den første menigheten viser de at de trenger hverandre. Menigheten ser dessuten ikke bare på sitt eget liv og sine egne behov. De er rause. Det er et spontant ønske om å dele det de har. Det er nok knapphet på penger blant mange av dem. Fattige fiskere fra Galilea får ikke brukt kompetansen sin i Jerusalem. Det er ingen fisk å fiske i det karrige landskapet. For å få endene til å møtes tar de ansvar for hverandre i et økonomisk fellesskap. Det er i denne situasjonen Barnabas, som egentlig heter Josef, blir kjent. Barnabas er en levitt. Levittene er en av Israels stammer, og de tjener som assistenter for prestene, dørvakter i tempelet, musikere og andre oppgaver. Barnabas kan ikke gjøre det. Sjøl om han er en levitt, er han fra Kypros, som betyr at han ikke er født i Israel. Han er hellenist, som er navnet på israelere som er født i utlandet. De blir sett på som utledninger. Det er mye fiendtlighet mellom israelittene og hellenistene. Barnabas har aldri fått lov til å tjene i templet, men nå har han blitt en del av menigheten. Så ser han behovene, og sier at jeg har en åker som jeg kan selge til hjelp for de som trenger det. Han selger åkeren han eier, kommer med pengene og legger dem for apostlenes føtter. Barnabas erfarer gleden ved å gi. Når du starter å gi veit du egentlig ikke hva som kommer til å skje. Du blir en del av Guds strøm, hovedstrømmen. Det er oppmuntrende og smittsomt. Livet blir forandret. Senere er det Barnabas som introduserer Paulus for apostlene. Paulus hadde et dårlig omdømme, men Barnabas går god for han. Tar sjansen. Barnabas er en person som får fram det beste i andre personer. Hjelper å se andre hva de kan få til. Han er et forbilde som gjøre en forskjell.
Noen medlemmer av Skien baptistkirke ble spurt om de kunne beskrive menigheten med 3 ord. Raus, mangfoldig, storfamilie, inkluderende, hjelpsomhet, inspirerende, åpen, trostyrkende, tjenende og mange andre gode beskrivelser framkom. Vi bygger fellesskap ved å være sammen, lære å kjenne hverandre og leve ut troen.
I vår del av verden er tidsklemma påtagende på en annen måte enn i den første menigheten. Får vi mye og har mange ting, må vi bruke det, og menigheten skyves i bakgrunnen. Viktigheten av å være sammen nedprioriteres på bekostning av å bruke alt vi har. Å bygge fellesskap handler om å være til stede, ellers kan vi ikke bygge fellesskap. Tilstedeværelse handler om prioritering. Prioriter fellesskapet. Begrepet disippelskap er en livslang forpliktelse av å vise og reflektere Kristus i våre liv. Jeg håper livet i dag er annerledes enn for 10 år siden, fordi troslivet ditt har endret seg. La det jesusbaserte fellesskapet endre dine verdier, slik at du kan vokse videre i troen.