Turid og Jon Vestøl er misjonærer i DR Kongo. Situasjonen med opprørsmillitsen M23 har eskalert, og Turid og Jon evakueres. Nedenfor kan du lese reisebrevet fra Jon:
Tilfeldig?
Reisa hjem. Vi bestemte oss på tirsdag at vi måtte forlate Kongo på grunn av borgerkrigen. På torsdag kom MAF-flyet å hentet oss. Jeg sov lite de dagene. En sorg tok tak i meg. Dette var tøffere enn jeg hadde tenkt. Det å fortelle voksne mennesker at nå drar vi, var tøft. Gråte sammen med noen, men ikke kunne fortelle til andre venner. Høre om lille Charlène som gråt og nekta å gå på skolen da mammaen fikk lov til å fortelle. Hennes bestefar hadde nettopp dødd og nå reiste Jon. Da brast det for meg.
Torsdag morgenen startet med overskya vær. De vi jobba sammen med rakk å komme dit vi bodde. Så åpna slusene seg. Et ekstremt regnvær. Vanligvis kommer folk i mengder for å si farvel men nå visste nesten ingen at vi skulle reise. Og det kom heller ingen andre pga. regnet, bare de vi skulle forholde oss til kom. Nå hadde vi tid til å ordne oss. Snakke med de nærmeste. Vi skulle dra med bil kl.9.30 til flyplassen. Det regna så voldsomt at vi begynte å lure. Hva nå? Skal ikke Gud slutte å gråte? Kl.9.29 stoppa regnet brått. Gud sa: «Nå er det klart, dere har tillatelse til å dra.»
På flyplassen kan det ta tid og være kronglete. Sikkerhetskontrollen av bagasjen og alt det andre, gikk helt perfekt. Det kosta meg en lommelykt fra Europris og en rimelig penn. Flyet kom litt før beregnet. Piloten fikk ordna sine dokumenter og vi satte oss i flyet. Følelsene strømmet på. Skulle vi virkelig dra?
Nå er vi på vei ut, håper vi snart kan reise tilbake. Det meste av private ting er pakket ned i Buta. Nå er vi snart i flyet fra Kongo til Uganda.