Jon Vestøl forteller fra livet i DR Kongo, og deler to historier.
Tar det aldri slutt? Det å leve tett på mennesker i en del av Kongo som er annerledes, kan være fantastisk. Hver dag opplever vi ting til glede og oppmuntring. Venner som ser at det spirer og gror på åkeren. Maisen og peanøttene begynner å gi frukter. Se folk som har betalt skolepengene og består eksamen. Ser gleden over de små ting, men ting skifter så fort. Klokka er snart 8 mandag morgen. Jeg har allerede hørt to krevende fortellinger. Jeg kan hjelpe, men det er ikke nok å si: «Det går nok bra.»
Historie nr. 1: En nær person kom: Jeg har en bror som er alvorlig syk, han oppholdt seg langt borte så vi måtte frakte han hit. Han kunne ikke bo hos meg, huset mitt er ikke tett nok til at flere kan bo der. Han ble frakta hit allikevel. Ingen hadde penger til at han kunne være på sykehuset, heldigvis hadde onkelen plass. De hadde lånt 100 000FC(400kr) for å frakte han hjem, men lånet må betales tilbake nå. Jeg har ikke hjerte til å si nei. Jeg kan ikke juge å si: «Jeg har ikke penger.»
Historie nr. 2: En av de få jeg kan kalle en god venn sendte en melding: «Kona mi har diabetes som du vet, det blir bare vanskeligere og vanskeligere. Jeg klarer det meste, men det er tungt. Jeg følger opp mine barn, mine jenter. Jeg vil at de skal få en god utdannelse, men livet blir tungt å bære, som mann blir det meg som må bære det meste i dette landet». Så spør han: «Kan du be for meg»? Klart jeg kan, men jeg har nesten aldri opplevd at det er nok å be. Jeg opplever nesten alltid at det er «Be og gjør noe». Det er nesten så jeg ikke tør å be, for jeg vet at svarer på bønnen ofte er: «Jon, reis deg opp å gjør noe.» Jeg slutter ikke å be. Svaret foreløpig er: «Dra dit og vær sammen med familien en stund, vær noe for familien.» Men det kommer nok noen flere svar.
Vi er heldige som bor i Norge. Når problemene blir store kan vi si: «Dette er statens jobb, eller kommunen får ta i et tak.»
Jeg er takknemlig for livet vårt i Kongo. Litt trist å reise om en uke, men også godt å komme hjem til familie og venner.