W3vina.COM Free Wordpress Themes Joomla Templates Best Wordpress Themes Premium Wordpress Themes Top Best Wordpress Themes 2012

120 års historikk

I 1980 var menigheten 120 år og da ble det utgitt følgende historikk:

Skien baptistmenighet
120 års historie
22. april 1860 – 1980

Forord

Skien baptistmenighet har nå ved Guds nåde og hjelp virket i vår by i 120 år. Hva denne virksomheten har gitt av evighetsresultater, vet alene Gud, men vi takker Ham fordi han hele tiden har vært med og velsignet det arbeidet som er blitt gjort i ærlighet og oppriktighet.

Det har vært en tidskrevende, men svært inspirerende oppgave å arbeide med denne historikken. Mange notater, bøker, skriv og protokoller har vært gjennomgått, og mange interessante opplysninger har dukket fram.

Skien baptistmenighets historie er på flere måter unik i vårt land. For det første er det den eldste døpermenighet som fortsatt lever og er i virksomhet. For det andre er det landets eldste baptistmenighet. Det som skjedde på det religiøse område i Skien i 1850- og 1860-årene er derfor Norgeshistorie. Av den grunn er en god del av historikken viet denne perioden. G.A. Lammers spilte en sentral rolle når det gjaldt bruddet med statskirken og opprettelsen av frie menigheter, men hans forhold til baptistene er for mange svært tåkete og dunkelt. Det er å håpe at denne historikken kan klarlegge dette forholdet, som er meget interessant.

Et oppriktig ønske er det at dette jubileumsskriftet kan inspirere leseren til fornyet innsats for vår Herre og Frelser.
Framfor alt ønsker vi at Jesus Kristus skal ha takken og æren for alle de goder og alle de velsignelser som menigheten har opplevd i disse 120 årene!

Hans Otto Dønnestad

Norges første baptistmenighet (1860)

Søndag 22. april 1860 ble den første baptistmenighet i Norge stiftet i Rymkers hjem på gården Tolnæs (NB. Nyere forskning viser at Rymker på dette tidspunktet bodde i Zimmermannsgården i Porsgrunn). Den fikk navnet «Baptistmenigheten i Porsgrunn og Solum». Følgende 8 medlemmer var med:

  1. Carl Gundersen Kongerød
  2. Abraham Pedersen Klovholt
  3. Sigvald Andersen
  4. Ingeborg Kristine Olsdatter
  5. Anders Olsen
  6. Kari Kristinsdatter
  7. Mathilde Lovise Kristine Rymker
  8. Frederick Ludwig Rymker

De første baptistene var ivrige etter å dele sin tro med andre, og virksomheten gikk fram både i Porsgrunn og Skien. Det var ikke uvanlig at man måtte hogge hull i isen for å få døpt dem som ønsket å bli tillagt menigheten.
I løpet av 1861 ble ikke mindre enn 22 personer døpt og lagt til menigheten, og blant dem kom 15 fra den Lammerske frimenighet i Skien. Blant dem var eldstebrødrene Hans Andersen Gulseth og Fredrik Styhr. Etter dette ble virksomheten mer og mer lagt til Skien, og menigheten forandret navn til «Baptistmenigheten i Porsgrunn, Solum og Skien». Den fikk også et fast samlingssted, nemlig den såkalte «stuen i Blekebakken», et hus som Skiens ølbryggeri eide.

Etter en lengre reise i Sør-Norge våren 1862, flyttet Rymker tilbake til Danmark sammen med sin familie. Han hadde da fått beskjed om at han ikke mer ville få støtte fra forlagsselskapet i Amerika. Rymker døde i Odense den 23. januar 1883. F.L. Rymker var en selvoppofrende mann, som gav alt for den Herre og Mester han tjente. Han møtte mye motgang og mange prøvelser, men likevel holdt han ut i den vanskelige pionertiden som baptismen hadde i Norge. Det er med takk til Gud vi tenker på hans innsats for evangeliets sak i Norge og spesielt i Skien.

De første stormfulle år

Etter at Rymker forlot Skien i 1862, fikk menigheten mange vansker å stri med. Det var for det meste Hans Andersen og F. Styhr som tok seg av virksomheten og talte Guds ord for den lille flokken, men noen særlig framgang var det ikke å spore.

I 1868 oppstod det en del indre strid og rivninger i menigheten. Årsaken var noen åpne syndefall i menigheten og uenighet om hvordan disse skulle håndteres. Om dette skriver Hans Andersen: «… av denne uenighet utviklet det seg ukjærlighet og et kjødelig sinn, hvorav igjen sladder og baktalelse, av hvilke tilsammen lagdes partier og til sist splittelse i menigheten». Hans Andersen meldte seg på denne tid ut av menigheten sammen med en del andre.

I denne vanskelige tiden kom en misjonær, J. Klarquist, fra Sverige (1872). I følge Hans Andresen var han en varmhjertet person, til dels en «entusiast», og han prøvde å ordne opp i menighetens forhold.

Ny start (1872)

Den 28. mars 1872 sammenkalt han til menighetsmøte, og der ble man enige om å reorganisere menigheten. Man skulle begynne helt på nytt igjen, og de som ville være med i den nye menigheten, måtte på ny avlegge bekjennelse for at man kunne se om de av hjertet var baptister. Adskillige forlot møtet, og blant dem var F. Styhr, som inntil da hadde stått som menighetens forstander (siden 1865). Han var nemlig skeptisk til Klarquist, og det var fra første stund et spent forhold mellom dem. Bare 16 personer ble tilbake for å danne en ny menighet. Dette var et hardt slag for menigheten. Og særlig vondt var det fordi både Hans Andersen og F. Styhr nå stod utenfor. Og de hadde tross alt vært de bærende krefter i menigheten i nesten 10 år.

Den «nye» menigheten hadde liten framgang, og høsten 1873 reiste Klarquist tilbake til Sverige igjen – etter bare ca. 1 1/2 år. Etter dette stod menigheten uten fast predikant, men Hans Larsen fungerte som som forstander fram til 1877, da menigheten kalt J.U. Bakke som forstander. Bakke virket dog som fast predikant i menigheten fra 11. januar 1876 til han tiltrådte som forstander 19. august 1877. Bakke virket i Skien i 5 år, fram til 1881, og i løpet av disse årene ble 55 mennesker døpt. Medlemstallet ved utgangen av 1880 var 53.

Skien 2. baptistmenighet (1877-1881)

En del av de som var utgått eller utstøtt av menigheten, begynte i 1877 å holde møter for seg selv. Ledere for disse var Hans Andersen og Anders Andersen Gråten. Høsten samme år stiftet de en ny baptistmenighet sammen med ca. 20 andre. Før dette hadde det vært gjort forsøk på forening og forsoning mellom dem og J.U. Bakkes menighet, men dette hadde ikke lyktes.

Den nye menigheten bygde sitt eget forsamlingslokale i Blekebakkveien (innviet langfredag 1878), bare noen få hus fra «stua» hvor den andre menigheten holdt til. Etter bare 1 1/2 år døde Anders Andersen Gråten, og Hans Andersen var alene om hovedansvaret for denne menigheten i vel 3 år. Han var i følge sine egne memoarer alt fra vaktmester til predikant. Dette var en svært vond tid for Andersen, og han var nær ved å gi opp. Den største lidelsen for ham var at han av sine egne menighets- medlemmer ble utsatt for baktalelse og all verdens beskyldninger.

Forsoning og framgang (1881)

Etter flere mislykte forsøk lyktes det endelig å få til en forening av de to baptistmenigheter, den 19. september 1881. Fra den dato holdt menigheten sine møter i Hans Andersens lokale i Blekebakkveien. Etter at denne forsoningen var kommet i stand, skulle det velges ny forstander, nye eldste og nye menighetstjenere. Som ny forstander ble Gotfred Hübert valgt. Han var fra Holmestrand og hadde i en tid vært sjømann. I den første tiden han var i Skien, gikk det bedre, virksomheten vokste, og flere ble omvendt og døpt. Likevel skulle flere vanskeligheter oppstå, og Hübert sluttet som forstander i 1884.

25. års-jubileum (1885)

Den 8. januar 1885 feiret menigheten sitt 25-års jubileum – uten fast predikant og forstander. Om dette skriver Hans Andersen at medlemmene samlet seg til takksigelse og et minnemåltid. Noen vennlige medlemmer hadde forberedt bevertningen, men selv om ikke rettene etter «nutidens forhold var så fine», så tilfredsstilte de gjestene fullt ut. Det ble et godt møte, med mye bønn, takk og vitnesbyrd «hvorom Åndens stille, men kraftige innflytelse sporedes». Møtet sluttet kl. 0.30 om natta!

Ny framgang og vekst (1886-1907)

Den 22. desember 1886 kunne menigheten ønske sin nye forstander, Adolf Milde, velkommen. Milde var fra Bergen og hadde i de sju foregående år vært forstander for Kristiansund menighet. Adolf Milde hadde vært innom Skien tidligere, og menigheten så fram til at han skulle komme. Virksomheten tok seg godt opp igjen, møtebesøket økte kraftig, og Milde virket til stor velsignelse både i Skien og i omegn. Bare i 1889 ble ca. 30 personer døpt og tillagt menigheten.

I 1890 kjøpte menigheten den Lammerske frimenighets lokaler i Hesselberggaten. Milde var i Skien til 1889, da menigheten kalt C.M. Seehuus til forstander.

Seehuus fikk også en god inngang i menigheten, og han var en dyktig og engasjert forkynner. Mange ble i hans tid døpt og tillagt menigheten, særlig mot slutten av hans virkeperiode. I løpet av 1907 ble således 46 personer opptatt i menigheten, slik at medlemstallet pr. 31.12.1907 var 183.

Splittelsen i 1908

Rundt årsskiftet 1906-1907 begynte noen av menighetens medlemmer å praktisere tungetale, og det var noe helt nytt i menighetens historie. Så vidt vites hadde dette aldri forekommet før, og reaksjonene var for- skjellige. Noen var meget positive, mens andre var mer skeptiske. Seehuus tok dette opp som egen sak på menighetsmøtet 10. mars 1907, der han gav medlemmene anledning til å uttale seg. Om dette skriver sekretæren i referatet:
«Ingensinde før har alvorligere sak vært behandlet, idet der samtidig med en sterk vekkende bevegelse, en for oss ny åndsretning har grepet om seg, hvor i forbindelse med en synlig åndsfylde følger over enkelte en foreteelse, lik den i Pauli brev til Korinterne 14. kap. beskrevne tungetale, overfor hvilket menigheten har hatt forskjellige meninger».

Over 30 medlemmer hadde ordet, noen flere ganger, slik at møtet varte til midnatt. Et forslag om å forby tungetale på møtene, da den kunne gjøre det vanskelig for møtets leder «å opprettholde den etter Guds ord befalte sømmelighet og orden», gikk ikke igjennom. Denne saken ble ikke tatt opp til ny behandling i menigheten før på menighetsmøtet den 27. januar 1908, da Seehuus innleverte sin oppsigelse, med virkning fra 1. februar. Som grunn for denne angav han en uoverensstemmelse mellom ham og en del menighetstjenere og menighetsmedlemmer angående nådegavene og deres bruk i møtene.

Om dette skriver Mons A. Øhrn, menighetens nye forstander fra 1. august 1908, i sine «Erindringer fra Skien»:
«Grunnen til at Seehuus med ca. 30 medlemmer gikk fra menigheten og gikk hen og dannet en ny menighet som er blitt kalt «Menigheten i Totalen» var delvis den såkalte tungetalebevegelse. Det utbrøt en kraftig bevegelse, som drog en mengde folk sammen, og møtene varte til langt på natt. Det gikk ofte meget vilt til på møtene med profeti, djevel- utdrivelse, tungetale m.m. Mye uomvendt ungdom holdt stundom et fælt leven på møtene, uten at det ble gjort noe fra ledelsens side for å holde orden på dem. Dette ble påtalt av menighetens tjenere og av mange andre, dog uten synderlig resultat. Derved blusset striden opp. Seehuus og de som holdt med ham, ville holde det gående, mens flertallet ville ha sømmerlighet og orden i møtene».

Under disse omstendigheter innleverte så Seehuus sin oppsigelse, men han sa seg villig til å fortsette på visse betingelser. Under andre omstendigheter kunne disse betingelsene vært rimelige, men ut fra den aktuelle situasjon og under de rådende forhold, kunne ikke menighetens flertall gå med på dem. Dermed meldte Seehuus med familie og ca. 25 andre personer seg ut av menigheten. Menighetstjenerne bad ham fortsette, men han avslo. Dette voldte menigheten «sorg og tårer og megen smerte» (M.A. Øhrn). Usanne rykter gjorde ikke situasjonen bedre og lettere for menigheten i tiden etterpå.

Det er vanskelig å komme med en objektiv vurdering av det som skjedde under og omkring splittelsen i 1908. Sikkert er det at det nok forekom uviselighet på begge sider. Uansett mer eller mindre skyld, så vil enhver strid og splittelse i en menighet føles vond, opprivende og hemmende. Rent tallmessig betydde ikke splittelsen så veldig mye for menigheten, i det medlemstallet fra 31.12.1907 til 31.12.1908 sank fra 183 til 156 medlemmer. Virksomheten fortsatte for fullt etter at Seehuus sluttet, og P. Helbostad virket som predikant fram til M.A. Øhrn tiltrådte som forstander 1. august 1908.

Baptistmenigheten fyller 50 år (1910)

Søndag den 22. april 1910 hadde menigheten sin jubileumsfest. Man hadde for anledningen leid Hauges Minde, og ca. 600 mennesker var til stede. En rekke tilreisende var også kommet til Skien i anledning jubileet fra Lillehammer i nord til Arendal i sør. I løpet av disse 50 år var 463 medlemmer blitt opptatt i menigheten , som på den tid hadde 2 eldste og 4 menighetstjenere. De to eldste var tømmermester S. Markussen og kemner A. Sigurdsen. Menighetstjenerne var handelsreisende Th. Sørensen. kjøpmann A. Hansen, arbeider Ole 0. Langesund og skomaker A. Isaksen.

Omsorg og nidkjærhet (1860 – 1910)

Når en leser protokoller, notater, brev og andre skriv fra menighetens første 50 år, slår det en hvilken trofasthet og iver medlemmene tross alt viste, og hvilken omsorg de hadde for hverandre. Var det medlemmer som ikke viste seg på møtene eller hadde vanskeligheter av noe slag, ble de snart oppsøkt av menighetens forstander eller 2 personer som i hvert tilfelle ble valgt på menighetsmøtet. Viste det seg at et medlem levde i synd og ikke ønsket å vende om igjen og komme til menighetens møter, ble han eller hun utelukket ha menigheten.

I våre dager kan dette virke litt brutalt, men i de fleste tilfeller forsøkte menigheten på alle måter å få vedkommende til å bekjenne sin synd, vende om fra den og på ny vise trofasthet i menigheten. Dette var også vanlig praksis i de fleste andre frimenigheter på den tiden.

Vanlige grunner for utelukkelse var et umoralsk liv, drikk og en livsførsel som ikke var en kristen verdig. Dog kunne det forekomme at menigheten i sin streben etter å være så ‘ren’ som mulig, kunne komme til å utelukke medlemmer på feilaktige eller lite holdbare premisser. Likevel – det ansvar og den omsorg som menigheten hadde for sine medlemmet i praksis, virket samlende på flokken.

20 jevne og gode år (1910-1930)

Tiden 1910 – 1930 utpeker seg som en forholdsvis rolig periode, uten de store svingningene. M.A. Øhrn stod som menighetens forstander fra 1908 til 1917, og han arbeidet med kraft og iver både i byen og i omegnen. Det bør nevnes at menigheten i 1912 skrev et brev til C.M. Seehuus og de venner som hadde gått ut sammen med ham, der de henstiller «broderligst» om at noen representanter fra dem kunne komme sammen med noen representanter fra baptistmenigheten for å «samtale om måten, hvorpå gruppene kan komme i forbindelse med hinannen og en mulig sammenslutning kan skje». Et slikt møte var menigheten Melgaardslokalet, som den het (senere pinsemenigheten) ikke interessert i, da de alene ville bestemme betingelsene for en eventuell sammenslutning (i brev av 15. oktober 1912).

Etter at Øhrn sluttet, kalte menigheten L.O. Williams til forstander. Han ble i Skien bare et snaut år (fra 1. des. 1917 til 1. okt. 1918), da han flyttet tilbake til Amerika, hvor han tidligere hadde bodd og virket. I den korte tiden han var i Skien, utførte han et godt arbeid, og spesielt huskes han for sin innsats i søndagsskolen.

Etter Williams kom Oscar E. Nilsen, som var forstander fram til 1922. Han var en dyktig forkynner og samlet godt med folk. I juni 1923 tiltrådte Alf Krane som forstander. Han var en edel og fin personlighet, som lett vant folks tillit og kjærlighet. Selv om han var en del hemmet av sykdom, arbeidet han ivrig, og han var en dyktig forkynner. Han virket også en god del i Porsgrunn. I mai 1926 sluttet han som forstander og drog til Amerika, der han døde i januar 1927.

Fra mars 1927 til juni 1928 var Hans Asak Kristiansen menighetens forstander, samtidig som han leste til examen artium. Han gikk med iver og lyst inn arbeidet og var aktivt med i menighetens forskjellige virkegrener. Særlig minnes hans innsats i forbindelse med landsmøtet i Skien i 1927. Menigheten ble veldig glad i ham.

Den store vekkelsen (1930-)

I oktober 1928 overtok Aksel Stabell som forstander. Stabell var et godt og snilt menneske, samtidig som han var en dyktig og engasjert forkynner. Under hans forstandertid, som varte frem til 1934, opplevde menigheten en spesiell vekkelsestid. Stabell selv sier at vekkelsen startet på en juletrefest i 1929, da flere overgav seg til Gud.

Etter hvert kom flere og flere på møtene, og sær1ig økte det på etter at menigheten kunne flytte inn i sin nye kirke i Hesselberggt. 12 i desember 1930. Guds Ånd virket på en spesiell måte både i menigheten og ellers i byen, og mange søkte frelse. I løpet av sin 6-årige forstandertid døpte Stabell ca. 200 personer. En kan vet si at vekkelsen kulminerte i 1932. I dette året ble 102 mennesker døpt, og til sammen 112 ble ønsket velkommen til menigheten.

Som alltid når Gud virker, så virker Djevelen med, og det hendte av og til at møtene ble kraftig forstyrret av ungdommer som møtte opp for å lage bråk. En gang gikk det så hardt for seg at Stabell fikk ødelagt brillene sine. Det som alltid er vanskelig i forbindelse med en vekkelse, er etterarbeidet og oppfølgingen av de som kommer med. Og vekkelsen som gikk over menigheten i begynnelsen av 30-årene, viser oss hvor nødvendig det er å holde kontakten med og følge opp de som kommer med. Når antallet blir for stort, er ikke dette alltid like lett, og i årene som fu1gte, var det dessverre en del som falt fra igjen. Men mange ble bevart og er fortsatt virksomme for sin Herre og Frelser den dag i dag.

25 stabile år (1935-1960)

Tiden fra 1935 til 1960 bærer preg av stabilitet og jevn og god virksomhet. Den første forstanderen i denne perioden var Theodor Arnesen (1934-39). Han gikk inn i arbeidet med glød og begeistring og gjorde en god innsats.

I 1935 reiste Gretha og Johannes Holte til Kongo som misjonærer. Nevnes kan også at en av menighetens støttepillarer gjennom en menneskealder, borgermester Sigurdsen, døde i 1939, 78 år gammel. Sigurdsen hadde vel hatt alle de tillitsverv som et medlem kan ha, og han fungerte i flere vakanseperioder som menighetens forstander. Uten hans innsats og støtte hadde vel heller ikke menigheten fått sin nåværende kirkebygning.

Ansgar Aanonsen ble forstander i 1939 og forsatte under hele krigen fram til 1945. Selv om landet var i vanskeligheter på grunn av krigen, gikk arbeidet godt i menigheten, og mange mennesker kom på møtene. Det hendte ikke sjelden at tyske, kristne soldater kom til kirken og avla sine vitnesbyrd.

Ragnvald FIatebø stod som menighetens forstander fra 1946 til 1956. Flatebø var til stor hjelp for menighetens medlemmer, både åndelig og praktisk, og mange er de som ser tilbake på hans virketid med takk til Gud.

I tiden 1956-60 var Gullston A. Øhrn forstander. Øhrn vil bli husket som en helstøpt personlighet med en sjelden gave til å forkynne Guds ord. Menigheten hadde en fin tid under hans forstanderperiode, og mange ble vunnet for Gud. Særlig ungdomsarbeidet blomstret i denne tiden.

100 års jubileet (1960)

I april 1960 kunne menigheten feire sitt 100-årsjubileum. Flere av menighetens tidligere forstandere var med og deltok, bl.a. Aksel Stabell, A. Aanonsen og Hans Asak Kristiansen. Sistnevnte var på den tiden Baptistsamfunnets generalsekretær, og han holdt festtalen søndag den 24. april. Ellers var byens forskjellige menigheter representert, – likeledes baptistmenighetene i Porsgrunn og Langesund. Medlemstallet pr. 31.12.1960 var 212.

De siste 20 år (1960-1980)

Årene 1960-1980 har vært en god og fredelig periode preget av harmoni og trygghet. En utstrakt virksomhet og et sterkt engasjement har gjort seg gjeldende på mange fronter, både i menighetssammenheng og i de enkelte virkegrener. Menigheten har en god stab av medarbeidere, og samholdet og samarbeidet i menigheten er svært godt.

Eilert Mossige overtok roret etter G.A. Øhrn i 1960 og ledet menigheten fram til 1967. Mossige var en engasjert forkynner, og sammen med sin hustru gledet han ofte menigheten med sang. Huskes vil også Mossige for sitt gode smil og den hjertelighet han viste overfor alle dem han kom i kontakt med.

Willy Lysø fikk en altfor kort periode som forstander for menigheten, bare vel 2 år (1968-1970). Han stod midt oppe i en travel virksomhet da han ble innlagt på sykehuset forsommeren 1970. Hva verken han eller noen andre visste da, var at han hadde en dødelig sykdom som var kommet for langt til at legene kunne gjøre noe. Den følgende tid ble en kampens og prøvelsens tid både for familien og menigheten. Han døde den 17. september. Lysø var et hjertegodt og varmt menneske som fikk venner overalt hvor han kom, og han var en solid forkynner. Før han la ned vandringsstaven, rakk han å være med som en av lederne under den store Billy Graham-kampanjen, EURO-TV 70. Han stod også som primus motor for feiringen av menighetens 110 års jubileum i april (1970).

Svend S. Hansen kunne ønskes velkommen som menighetens forstander den 22. august 1971. Siden Willy Lysø døde, hadde Hansen vært til stor hjelp for menigheten ved sin forkynnelse, og han var således godt kjent både i og av menigheten da han tiltrådte. Et pussig sammentreff er det at Svend Hansen opprinnelig kommer fra Odense baptistmenighet i Danmark, samme stedet som stifteren av menigheten, F.L. Rymker, kom fra. Hansen har bodd i Norge siden 1946, og han har virket både som evangelist og som forstander for flere av våre menigheter.

Den 2. oktober 1971 kunne den nye peisestua i kirkens underetasje innvies. I halvannet år hadde arbeidet pågått, alt på dugnad (1400 timer), og med toaletter og gang var det hele kommet på 45.000 kroner. Drivkraften og ildsjelen bak arbeidet var Ivar Langerud, husstyrets formann. og han ble behørig takket for innsatsen på innvie1sesfesten.

Nevnes bør også at menigheten hadde en vellykket TV-gudstjeneste 2. mars 1975.

Svend S. Hansen stod som forstander fram til 31. august 1977, og menigheten vil med takk huske hans klare og tvers igjennom bibelske forkynnelse, hans gode sang og hans positive og fine holdning.

Elias Aardal – menighetens nåværende forstander, begynte sin gjerning i Skien den 1. november 1977. I et avisintervju med «Varden» 4. november samme år sier han at han gleder seg til å gå offensivt ti1 verks, og det har han i sannhet gjort alvor av. For det første er det en glede å lytte til hans engasjerte og dyptpløyende forkynnelse. For det andre har han i løpet av de 2 1/2 år han har vært i Skien, rukket å gjøre en umåtelig stor praktisk innsats. Først stod han i spissen for å få laget et nytt kontor i kirken, og det stod ferdig i 1978. Dernest har han vært primus motor for den store innvendige restaureringen av kirken. Dette ble et mer omfattende arbeid enn mange hadde ventet, men sammen med formannen i husstyret, Åge Skyer, har han ledet både arbeidet og den store dugnadsgjengen vel i havn.
Aardal trives like godt i en flekkete kjeledress som i mørk dress, og han er et godt eksempel på en harmonisk forening av «Åndens og håndens arbeid». En spesiell takk går til ham nå i jubileumsåret for alt det han hittil har gjort og betydd for menigheten!

Menighetens viseforstander de siste 10 år har vært Aage R. Andresen, og han har vært menighet og forstandere til stor hjelp i denne perioden. I vakanseperioder har han også fungert som menighetens forstander. Som viseforstander før Andresen fungerte Anker Jacobsen, og han nedla et imponerende arbeid som sådan gjennom 13-14 år. Medlemstallet pr. 1. januar 1980 var 225.

Utpostvirksomhet

Allerede F.L. Rymker reiste mye rundt omkring og holdt møter, og i årenes løp har menigheten hatt mer eller mindre fast virksomhet i Larvik, Porsgrunn, på Skotfoss, i Melum og Kilebygda, på Herre, i Gjerpen og på Gimsøy. I Larvik og Porsgrunn er det nå egne menigheter. Egne menigheter var det også en tid i Kilebygda og Melum, men de ble oppløst.
Helt til begynnelsen av 1970-årene var det forholdsvis fast utpostvirksomhet i Kilebygda og Melum, men den er nå innstilt. Oppslutningen om utpostmøtene var ikke særlig stor på slutten, og avstanden til byen er ikke større enn at en lett kan komme til møtene i kirken med bil.

Menighetens forstandere

Frederick L. Rymker 1860 – 1862
Hans Andersen 1862 – 1865
Fredrik Chr. Styhr 1865 – 1872
J. Klarquist 1872 – 1873
Hans Larsen 1873 – 1877
J.U. Bakke 1877 – 1881
Gotfred Hübert 1881 – 1884
Hans Andersen 1884 – 1886
Adolf Milde 1886 – 1899
C.M. Seehuus 1899 – 1908
Mons A. Øhrn 1908 – 1917
L.O. Williams 1917 – 1918
Oscar Nilsen 1918 – 1922
Alf Krane 1923 – 1926
Hans Asak Kristiansen 1927 – 1928
Aksel Stabell 1928 – 1934
Theodor Arnesen 1934 – 1939
Ansgar Aanonsen 1939 – 1945
Rangvald Flatebø 1946 – 1956
Gullston Øhrn 1956 – 1960
Eilert Mossige 1960 – 1967
Willy Lysø 1968 – 1970
Svend Hansen 1971 – 1977
Elias Aardal 1977 –

Kilde: 120-års skrift: «Til skyene rekker din trofasthet», Hans Otto Dønnestad, 1980

Gi en gave: Vipps til 10933

Luksefjellstua

Luksefjellstua

Leie menighetens hytte i Luksefjell !

Bibelen

Arkivet